Tre spørsmål om "kallet"

1) Hvordan kan jeg vite om et kall er fra Gud?

Når vi bruker ordet «kall», snakker vi ofte om både et ytre kall og et indre kall.  
Et ytre kall handler om at andre mennesker, kristne ledere ser meg og konkret utfordrer meg til en tjeneste, frivillig eller betalt. Spørsmål kan komme fra en menighet eller en misjonsorganisasjon om engasjement eller ansettelse. I manges øyne litt ekstra viktige og høyt respekterte tjenester, kan det hende at noen får tilsendt et kallsbrev. Andre igjen opplever å få «profetiske ord» fra Gud, formidlet av andre om å gå inn i oppgaver. Dette er nok mere brukt i enkelte mer karismatiske kirkesamfunn.

For det andre snakker vi om et indre kall. På en måte er vi overgitt til å stole på indre følelser, siden vi ikke direkte kan høre Guds stemme. Det er knyttet både farer og muligheter til det å lytte til og stole på de indre følelsene. Det kan jo være vår egen dårlige samvittighet eller egen lyst til å bli anerkjent og rost av andre vi føler på og lytter til.
Jeg tror vi er på rett spor når noen snakker om at de har «fått nød for» noen personer eller et spesielt arbeidsområde. Det kan f.eks. gjelde ytremisjon, diakoni, barnearbeid, rusavhengige, innvandrere m.m. Man kjenner en indre drivkraft mot å gi seg til noe større enn en selv, sitt eget liv, noe du vet vil koste deg komfort, tid og krefter. Du bare vet at dette kommer du ikke unna med den gode samvittigheten i behold.
Gud har lagt noen personer eler en konkret oppgave tungt innover deg. Du bare vet det handler om lydighet eller ikke om du gjør det du kjenner du er kalt til.

Lysten:
Et indre kall vil alltid kjennes utfordrende, men ikke nødvendigvis som noe du ikke har lyst til. Gud kan også bruke lysten til å føre oss inn i en oppgave (Jmfr. 1.Tim.3,1 – «lyst til et tilsynsembete»). I 2.Tess.1,11 skriver Paulus: «... verdige for sitt kall, og at han må fylle dere med all lyst til det gode ...». Her knytter han ordene «kall» og «lyst» sammen.
For å teste lysten, kan det være lurt å stille seg noen gode og åpne spørsmål: Hva har jeg lyst til å drive på med? Hvilke arbeidsområder innen menighets- og misjonsarbeid liker jeg drive på med?

Kompetanse:
Skal vi ha en oppgave i Guds rike, så bør vi ha det vi kaller «karakter», at jeg oppleves å være «hel ved». Jeg bør ikke leve og oppfører meg annerledes enn min kristne bekjennelse sier. I tillegg vil det komme godt med å ha god kjemi med de en skal samarbeide med. Samtidig er det også viktig med kompetanse, hva vi er flinke til. Gud har utrustet oss med natur- og nådegaver, noe vi er dyktige til. Guds rikes arbeid fortjener det beste, vår dyktighet.
Disippelen Peter ledet trolig arbeiderne på fiskebåten til faren. Ledererfaringen tok han med seg inn i disippelgruppen. Det var «tak i» Peter, han tok initiativ, han rodde båten Jesus satt i (Lukas 5), han satt ikke og ventet på at andre skulle gjøre jobben.
En som daglig jobber med barn i barnehage eller skole vil ha stor kompetanse hvordan man formidler til barn. Selv om det ikke står på kompetansen, så kan vedkommende likevel ikke tenke seg å være søndagsskolelærer på fritiden. Hvorfor? Nettopp fordi man da har lyst til å gjøre andre ting enn det man til daglig jobber med. Dermed trenger ikke kompetanse og hva man har lyst til å gjøre alltid gå hånd i hånd.

Stille seg spørsmål:
Som tidligere nevnt, still deg selv noen gode og åpne spørsmål: Hva tror jeg Gud har gitt meg? Hva har jeg lyst til? Hva brenner jeg for, hva er min hjertesak? Hva føler jeg at jeg mestrer? Hva gir andre meg gode tilbakemeldinger på? Hva mangler av oppgaver i forsamlingen jeg tilhører?
Disse spørsmålene kan både være med å gjøre oss mere bevisste på hva som er vårt kall, slik som de kan hjelpe oss å avdekke hva som er vår nådegave. Vi kan si at Gud kaller oss og gir oss nådegaver som fyller hull i menigheten eller misjonsorganisasjonen vi tilhører. Gud gir kall og nådegaver der hvor et behov trengs å fylles.
 

2) Å handtere et kall som kan virke for stort for en

Alle troende vil i løpet av livet blir utfordret, kjenne på et kall til oppgaver som kan virke for store for oss. Hvordan håndterer vi en slik situasjon?

Nåde:
Gud kan kalle oss til oppgaver som virker umulige, noe vi har liten eller ingen forutsetning for å klare. For mange kan det kjennes som noe uoverstigelig å påta seg en lederoppgave som innebærer at man skal lede andre mennesker, ha hovedansvar for andre ansatte, for økonomi, lederutvikling m.m. Hva som kan virke som en stor og uoverstigelig oppgave, vil oppleves ulikt for den enkelte av oss, ut fra kompetanse, dyktighet, modenhet og frimodighet. Hvordan tenker Gud når han kaller oss til slike «store oppgaver»? Det kan være at han ser potensiale i oss, evner som vi ikke helt ser selv. Det kan også være at han med et slikt kall vil vise hvor avhengig jeg er av nåden, hvor stor og avgjørende den er også når det gjelder tjeneste. Peter, var hovedlederen, selv han som sviktet størst av alle disiplene, unntatt Judas da. At Jesus fortsatt ville ha Peter som hovedleder for disiplene etter langfredags svik, kan ikke være annet enn nåde over nåde. 

Lydighet:
Peter tok lederoppgaver siden Jesus kalte ham. Peter viste sin lydighet mot kallet.
Kan vi vite at kallet er fra Gud? Den som lydig følger kallet han/hun tror er fra Gud, vil over tid merke om det er Gud som står bak. I Johannes 7,17 leser vi: «Om noen vil gjøre Guds vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv.» Om vi lydig følger det indre kallet vi kjenner på eller det ytre kallet andre gir oss, så vil vi erfare om kallet er fra Gud eller ikke. For noen tok det lang tid før de kunne konkludere med at kallet var fra Gud. Dette vil f.eks. gjelde misjonærer som står i et tungt arbeid og ser liten eller ingen frukt av arbeidet. Da melder spørsmålet seg: Var det her Gud ville ha meg? Et slikt spørsmål kan ofte ikke enkelt svares med et enkelt ja eller nei.

Snakk med andre:
Får vi et kall, et spørsmål som vi synes kan være krevende å si ja til, så finn gjerne en kristen leder som kjenner deg eller et annet menneske du har tillit til, og drøft det med han/henne. Be om ærlige tilbakemeldinger. Finn gjerne noen som er dyktige på å stille deg utfordrende spørsmål.

Ta tid til å tenke og be:
Avgjørelsen om å gå inn i et stort og kanskje skremmende kall, trenger neppe avgjøres på veldig kort tid. Få store avgjørelser i livet må gjøres raskt, helst samme dagen. Derfor, snakk først med Gud om dette. Utfordre Gud på å gi deg et tegn, eller en form for ro i hjertet for om du bør svare ja eller nei.

Prøve og feile:
Vi vil aldri her i tiden få det svart på hvitt fra Gud om vi er rett person til en oppgave andre har kalt oss til, eller som vi selv kjenner lyst til å gå inn i. Derfor er vi prisgitt å teste ut kallet gjennom «å prøve og feile». Jeg kan gi meg selv en prøveperiode hvor jeg gjør meg erfaringer og kan kjenne på om jeg er rett person for oppgaven. Ingen er gift verken med arbeidet eller den frivillige oppgaven. Så vi trenger ikke føle at livet faller i grus eller at vi svikter Gud om vi må skille oss fra oppgaven vi har hatt. Verken min tro eller aller minst Guds Rike går dukken om du for en tid hadde tatt på deg feil oppgave. Du gjorde deg en erfaring som hjelper deg til å treffe bedre neste gang du kjenner kall til en oppgave i Guds menighet.
 

3) Å fortelle andre om kallet

Hvordan, og i hvilken grad bør jeg fortelle andre om kallet?
Da er vi tilbake til noe av det vi tok opp i spørsmålet om hvordan vi bør håndtere et kall som kan virke for stort for oss. Som nevnt så kan det være lurt å finne noen en drøfter dette med, noen som kan gi meg ærlige tilbakemeldinger om de tror at jeg passer til oppgaven jeg har blitt utfordret til.

Det kan være lurt å ta en prat med en åndelig leder en har tillit til, en som har gjort seg noen erfaringer på dette området, en som har kommet litt lengre på troens vei enn meg selv. Timoteus lærte av Paulus, Josva lærte av Moses, for ikke å glemme alle disiplene som lærte av Jesus selv.

Mens vi går og tenker på og ber over det kallet, den utfordringen vi har fått, så ønsker vi ikke at dette skal komme ut i offentligheten. Derfor må vi forsikre oss om at den eller de vi snakker med behandler opplysningene konfidensielt.

OPKL 522

Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren