Trosbekjennelser – Vi vet vi tror

Hva tror du på? Hva er kjernen i den kristne tro som du bekjenner deg til? Ja, for det er nettopp det vi gjør, at vi bekjenner en tro på noe, eller rettere sagt på noen, den treenige Gud.

I serien «Dette tror vi på! – en tro for vår tid» skal vi se på hva de aller fleste kristne kirkesamfunn er enige om, hvilken tro de står sammen om og bekjenner. Vi skal ta utgangspunkt i den apostoliske trosbekjennelse, den mange kjenner fra gudstjenester hvor det er dåp eller nattverd. Da reiser vi oss og framsier denne trosbekjennelsen om Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Tror på
Hver av de tre trosartiklene starter slik: «Jeg tror på». Dette uttrykket, «jeg tror på», sier noe helt sentralt om den kristne tro. «Tro» i seg selv som et livssyn, livsanskuelse, markører av meninger osv. har absolutt sin verdi. Men, i den kristne tro tror vi «på» noen. Verdien i den kristne tro ligger i troens retning mot noe utenfor seg selv, utenfor det vi av oss selv kan begripe og fange i menneskelig fornuft.

Troen har verdi som et relasjonsbegrep. Vi tror «på» Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. For å forklare dette med et bilde fra hverdagslivet: En person kan si at han har «giftet seg». Det interessante er tross alt hvem han er gift med, at han har fått en relasjon til et annet menneske. Slik forholder det seg også med troen. Retningen for og målet med min tro, er at jeg kommer i et fellesskap med Jesus Kristus, at det oppstår en relasjon til den treenige Gud.

Når vi leser i det nye testamentet, så ser vi at spesielt evangelisten Johannes og Paulus ofte bruker dette uttrykket: «tror på». Her et eksempel fra 1.Johannes 5,13: «Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.» Det evige livet gis ikke til alle som har en tro, men til de som «tror på» Jesus.

Tro og viten
Alle tre trosartiklene i den apostoliske trosbekjennelse starter med å si at vi tror. Dermed kommer vi også inn på forholdet å tro og det å vite. Mange bøker har tatt opp dette store og viktige tema om forholdet tro og kunnskap, religiøs tro og vitenskap. Plassen tillater ikke at jeg tar opp dette i denne artikkelen. Men, jeg vil likevel si noe om at kristen tro ikke er tatt ut av løse luften, samt at troen skaper visshet om sannheten i det vi tror på.

Mange religioner og trosretninger består av filosofiske tanker omkring tilværelsen, dens opphav og mening. Religiøse tankerekker lages om en skaper, om en evig og usynlig guddom. Videre utvikles religionsfilosofiske tanker om hvordan et menneske bør leve for å komme i kontakt med denne guddommen, samt det å leve rett i forhold til andre skapninger og selve skaperverket. For all del, også kristendommen har mye å si om alt dette. Samtidig skiller kristen tro seg fra mye religionsfilosofiske tanker ved at den kristne tro forholder seg til historien, at kristentroens hovedperson Jesus Kristus har levd i historien, og at fortellingene om han knyttes til sted, tid og rom. Vi bekjenner oss altså ikke bare til noen religiøse tanker om en åndelig virkelighet løsrevet fra historien. Gud har alltid vært til, og samtidig levde Jesus i vår historie. Når vi kommer til den andre trosartikkelen, vil dette bli understreket ved at vi møter historiske personer. Det historiske grunnlaget for den kristne tro er altså etterprøvbart for vitenskapen.

Videre skaper troen visshet om sannheten i det en tror på. Vi tror det vi vet, og vi vet hva vi tror på! Paulus sier at han ikke skammer seg ved troen. «For jeg vet hvem jeg tror på, og jeg er viss på at han er mektig til å bevare det som er betrodd meg, til dagen kommer.» (2.Tim.1,12). Vissheten om at den kristne tro stemmer, vil vokse og bli gjort sikker i den som tror jo lengre man bekjenner seg til den kristne tro.

Å tro på sin egen tro
Hva med de som sier de ikke tror. Kan en ateist tro? En ateist er en som ikke tror det finnes noen gud, ja, som gjerne utbasunerer at det umulig kan finnes noen gud. Hva tror han eller henne på? Faktisk, men egentlig ikke overraskende, så baserer også disse sin livsanskuelse på en tro. En person uttrykte en ateist sin trosbekjennelse på følgende måte: «Noen tror ikke på annet enn at de tror på sin egen tro på ikke å tro på noe som helst.» En ateist kan aldri med sikkerhet vite at det ikke finnes noen gud, han også må basere seg på å tro, at gud ikke finnes.

Som kristne tror vi ikke på vår egen tro, dvs. på vår egen evne til å klare å tro på den treenige Gud. Martin Luther skrev forklaringer til hver av de tre trosartiklene i den apostoliske trosbekjennelse. I forklaringen til den tredje trosartikkel om Den Hellige Ånd, starter han med å skrive: «Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus eller komme til ham, min Herre. Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg med sine gaver, helliggjort meg og holdt meg fast i den sanne tro.» Vi tror altså ikke på vår egen tro, men vi tror på den treenige Gud. Sentrum i den kristne tro er slik sett ikke troen, men Faderen, Sønnen og Hellige Ånden.

Vi, fellesskapet tror
Helt til slutt vil jeg understreke betydningen av at vi tror sammen i et fellesskap. Selv om trosartiklene starter med å bekjenne «jeg tror», så betyr ikke det at troen bare er personlig eller privat. Vi lever i en individualistisk tid hvor mennesker gjerne snakker om «min tro». Den kristne tro derimot, den har vi felles. Det er ikke slik at «enhver blir salig i sin tro». Dette uttrykket ble først brukt i 1740 av Fredrik den store, konge av Preussen. Egentlig handlet det ikke om hvilken tro som Gud aksepterer, men uttrykket var knyttet til et politisk spørsmål om barn og hvilken religiøs skole de skulle få gå på. «Enhver er salig i sin tro» står ikke i Bibelen, og er slik sett heller ikke uttrykk for at Gud aksepterer enhver form som tro som god nok for å få et relasjons-fellesskap med ham. I en tid hvor toleranse og individuell valgfrihet står sterkt, skal vi samtidig holde fast på at det kun er troen på Jesus Kristus som setter oss i et rett forhold til himmelens og jordens skaper.

En annen viktig side ved at vi tror sammen, er betydningen av og styrken i at vi tolker Bibelen sammen. Peter skriver: «Men dere må framfor alt vite at en ikke kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd. For aldri ble noen profeti båret fram fordi et menneske ville det, men drevet av Den hellige ånd talte mennesker ord fra Gud.» (2.Pet.1,20-21). Bibelen tolker vi sammen. Den kristne tro bevares i det kristne fellesskapet, ikke som en privat tro som jeg utvikler i mitt eget hode eller hjerte.  

BB 033
(TRB 0-02)

Av Svein Anton Hansen