Trosbekjennelser – Tro på gud, men hvor mange?

Hva tror du på? Hva er kjernen i den kristne tro som du bekjenner deg til? Ja, for det er nettopp det vi gjør, at vi bekjenner en tro på noe, eller rettere sagt på noen, den treenige Gud.

I serien «Dette tror vi på! – en tro for vår tid» skal vi se på hva de aller fleste kristne kirkesamfunn er enige om, hvilken tro de står sammen om og bekjenner. Vi skal ta utgangspunkt i den apostoliske trosbekjennelse, den mange kjenner fra gudstjenester hvor det er dåp eller nattverd. Da reiser vi oss og framsier denne trosbekjennelsen om Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Gud Fader
Den første trosartikkelen, som også er den korteste, går slik: «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.»
Som kristne bekjenner vi troen på en personlig Gud. Han kaller vi Far, eller «Faderen» som det litt mer høytidelig heter. Vi bekjenner at han har all makt, er allvitende og allestedsnærværende. Første trosartikkel avslutter med å si at han har skapt himmel og jord.

Men, før vi skal bli bedre kjent med «Gud Fader», så må vi også si noe generelt om gudstro. For, i vår tid, i vårt samfunn og vår kultur er gudstro ingen selvfølge for Ola og Kari Nordmann. Og, tror man på noe gudommelig, så er det ikke sikkert at gudstroen korresponderer med Bibelens Gud og gudsbilde.

En eller flere guder?
Hvor mange religioner som finnes i verden, har vi ingen full oversikt over. Men, vi vet navnet på religionene og gudene til de trosretninger flest mennesker tilhører.
I hovedsak kan vi inndele religionene i to hovedgrupper. Kristendom, islam og jødedom er de tre religionene som tydeligst er monoteistiske av natur. Det betyr at de tror på én Gud, ikke flere guddommer. De andre religionene går under betegnelsen polyteistiske. Ordet «polys» betyr «mange», altså troen på at det finnes flere guder.
Hinduismen er kanskje det beste eksemplet på en polyteistisk religion. Den har ca 1 milliard tilhengere i verden. De fleste befinner seg i sør-Asia, spesielt i India. Hinduer forutsetter at det eksisterer en evig og uforanderlig høyeste virkelighet. Denne opphøyde guddommen kalles Brahman. Ellers så finner vi hundrevis av guder i denne religionen. De enkelte gudene har gjerne hvert sitt spesialområde hvor de kan gi hjelp.

Panteisme er et mellomstadium mellom monoteisme og polyteisme. Dette er en religiøs lære som hevder at «Gud er i alt», samt at «alt er Gud». Dermed smelter det guddommelig og det jordiske skapte sammen til en ny enhet.

Én Gud
«Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.» Denne trosbekjennelsen har sitt bibelske grunnlag blant annet i 5.Mos.6,4: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.» Jesus gjentar og bekrefter denne troen på én Gud (Markus 12,29). Troen på én Gud var noe av det mest grunnleggende ved den jødiske troen. Mens folkene rundt gjerne hadde flere guder, en gud for arbeidslivet, en for familielivet og en for fruktbarheten, så hadde Israels Gud krefter til å styre alle livsområder.
Dermed kan den første trosartikkelen også få støtte fra de som bekjenner seg til jødenes tro. Også de som har en islamsk tro, kan i hovedsak støtte ordlyden i den første trosartikkelen i apostolicum. Slik sett er den ikke spesifikk kristen. Det er de to andre trosartiklene om Jesus og Den Hellige Ånd som mer spesifikt definerer innholdet i den kristne tro.

Ateisme
«Jeg tror ikke på Gud, jeg tror på mennesket!» Denne forholdsvis moderne trosbekjennelsen kan vi av og til høre og lese. Det å ikke tro på noe guddommelig, verken en personlig Gud eller som en upersonlig kraft, kaller vi for ateisme. Likevel må en ateist også ha en form for tro, siden han tror på mennesket eller stoler fullt og helt på vitenskapen. Man snakker gjerne om det gode i mennesket og at man har tro på et liv før døden, ikke et liv etter.
Jeg tenker at det må en sterk tro til for å tro at det ikke finnes noen gud. Å mene at en kompleks verden, en mangfoldig natur og et sammensatt menneske har ordnet og utviklet seg selv, det kreves det en stor tro til.

Ateismens tro på mennesket kaller vi for sekulær humanisme. I tillegg stoler ateismen på evolusjonsteorien om hvordan verden og livet har utviklet seg. Dette er det ikke plass til å gå inn på her.

Vitenskapen
Vi skal merke oss at troen på vitenskapen ofte settes opp mot troen på en Gud. Dette blir en forenkling av en større sak. Det forholder seg ikke slik at om man tror på Gud, så tror man ikke på vitenskapen. Gudstro og vitenskap svarer på ulike problemstillinger. Vitenskapen hjelper oss til å forstå hvordan naturlovene fungerer. Gudstroen derimot kan si meg hva hensikten med naturlovene og de enkelte skapningene er. Der vitenskapen svarer på spørsmålet «hvordan?», svarer gudstroen på spørsmålet «hvorfor?»
For å bruke et bilde: Vitenskapen kan fortelle hvordan et urverk fungerer, hvilket stoff de enkelte bestanddelene i klokken er laget av. Men, vitenskapen kan ikke svare på hva som er hensikten med en klokke, samt hvem som har laget den. Her kommer gudstroen inn og gir meg et større bilde av virkeligheten. Slik utfyller gudstro og vitenskap hverandre. Vitenskapen har dermed både sine grenser og begrensninger.

Agnostisisme
Midt mellom gudstro og ateisme finner vi noe som kalles agnostisisme. En agnostiker er usikker på om gud finnes eller ikke. Han tar derfor ikke stilling til om gud eksisterer.

«Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.» Slik starter den felles-kristne trosbekjennelsen til den treenige Gud. Det å tro på en eller annen form for gud, er langt fra å være noe unormalt i verden. Det finnes langt flere troende enn ateister. Så, om man kan opplever seg sær i Norge om man tydelig bekjenner troen på en personlig Gud, så er teisme i en eller annen form langt mer normalt enn ateisme.

Hva en kristen teisme mer konkret inneholder, det skal vi se på i andre episoder av i serien «Dette tror vi på! – en tro for vår tid»

TRB 1-01
BB 034

Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren