Hva skjer når vi dør?
Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren
Jeg har en del spørsmål jeg gjerne skulle hatt svar på. Hva skjer når vi dør? Kommer vi rett til himmelen, eller må vi ligge og vente helt til dommedagen? Føler vi i så fall noe, og hvor er sjelen da? Tar vi med oss kroppene til himmelen, eller bare sjelen? Hva skjer med dem som ikke kommer til himmelen? Blir de «brent i helvete» og får det vondt, eller blir det bare værende døde? Og, kan vi be om tilgivelse for syndene til andre rundt oss, slik at de også kan komme til himmelen, på tross av at de ikke er kristne?
--------------------
Alle religioner er mer eller mindre opptatt med spørsmål knyttet til død og en eventuell eksistens etter døden. Filosofer, teologer, ja, «hvermansen» har sine tanker om livet etter døden. De fleste religioner er enige om at det finnes en form for liv etter dette livet, enten bare som noe godt eller også som både himmel og fortapelse. Humanetikken og ateismen derimot tror eller er nærmest overbevist om at liv og eksistens slutter når vi dør.
Som kristne forholder vi oss til den lære og den kunnskap Gud har åpenbart for oss i Bibelen. Og Bibelen taler tydelig om et liv etter døden, et evig liv.
Kommer vi rett til himmelen, eller må vi ligge og vente helt til dommedagen?
Dette har ikke Bibelen en helhetlig lære om. Vi finner tanker som egentlig kan støtte et syn på «rett-til-himmelen» etter døden, men også tanker som sier at vi kommer til et oppbevaringssted før vi dømmes til evig himmel eller evig fortapelse.
Da Jesus hang på korset sa han til røveren som omvendte seg at «i dag skal du være med meg til Paradis» (Lukas 23,43). Dette kan tyde på at den som er kristen går rett til himmelen. Men vi leser også historien (lignelsen?) om den rike mann og Lasarus (Lukas 16,19-31). Her kom Lasarus til Abrahams fang, mens den rike mann kom til dødsriket. Historien kan forstås som at vi fra vår dødsdag fram til dommens dag vil komme til ett av to venterom, det ene godt, det andre ikke. Men selv om dette ikke er den endelige himmel eller fortapelse, så viser det at hvor vi skal tilbringe evigheten avgjøres her i tiden. Det blir ingen muligheter for å omvende seg etter døden.
Vi kan også lese om dødsriket i 1.Pet.3,18-20 og 2.Pet.2,4.
«Tar vi med oss kroppene til himmelen, eller bare sjelen?»
Den kroppen vi har her på jord går til grunne etter vår død. Sjelslivet (sjelen/ ånden) lever videre. Samtidig tror vi på en kroppslig oppstandelse fra de døde. Jesus fikk et herlighetslegeme etter sin oppstandelse. Disiplene kjente ham igjen, men han var ikke helt lik seg selv. Slik tror jeg det skal bli med oss også. Vi vil fortsette å være oss selv, men kroppen, utseendet har likevel blitt forandret. Igjen, her er vi overlatt til litt gjetting, siden Bibelen ikke har en egen lære om akkurat dette spørsmålet.
«Hva skjer så med dem som ikke kommer til himmelen?»
Noen få kirkesamfunn har valgt en lære som sier at de ugudelige ved dommen blir totalt utslettet. Dermed blir fortapelsen ut fra dette synet at man ikke får del i den evige glede i himmelen. Jeg tror dette synet ikke kommer til rette med Bibelens lære. Så langt jeg kan se er Bibelen ganske tydelig på at det finnes både en evig himmel og en evig fortapelse.
Ordet «helvete» kommer fra de norrøne ordene «hel» (dødsriket) og «viti» (straff). Altså straffens sted. Vårt syn på «helvete» er gjerne preget av middelalderske tegninger hvor vi bl.a. ser djevelen med høygaffel kaste folk i fortapelsen. Men, da må vi være klar over at det ikke er djevelen men Gud som bestemmer over helvete (Matteus 10,28; Lukas 12,5).
Jesus er den som oftest tar opp temaet knyttet til fortapelsen. Han snakker bl.a. om «en ild som aldri slukner/ en uslokkelig ild» (Markus 9,43-48 m.fl.) De fortapte vil dag og natt i en evighet bli pint i fortapelsen (Matteus 25,41 og Åpenbaringen 20,10). Fortapelsen er tiltenkt djevelen og hans engler. Men også de ufrelste vil måtte tilbringe evigheten i pinens sted.
Dette er ikke noe som vi verken ofte taler om eller som er kjekt å snakke om. Likevel, vi kommer ikke utenom at Bibelen og Jesus selv taler tydelig om disse tingene.
«Kan vi be om tilgivelse for syndene til andre rundt oss, slik at de også kan komme til himmelen, på tross av at de ikke er kristne?»
Det å be for (og vitne for) ufrelste er noe av det viktigste vi kan gjøre. Men syndenes tilgivelse er personlig. Jeg kan ikke be tilgivelsens bønn på vegne av andre, kun meg selv. Jeg tror det kun er mormonerne av kristne kirkesamfunn som lærer at man kan døpe seg på vegne av andre mennesker, sine egne slektninger, for at de skal bli frelste.
OPKL 524
Her følger flere artikler fra Noreapastoren om fortapelsen:
https://norea.no/artikkel/article/1418671
https://noreapastoren.no/article/article/81380
https://noreapastoren.no/article/article/150722
