Kom, se, skynd dere av sted, gled dere!

Tidlig i 1920-årene ble Nikolai Bukharin sendt fra Moskva til Kiev for å tale på et stort anti-Gud-møte. Gjennom en time drev han gjøn med den kristne tro, helt til det syntes som om hele kristendommens byggverk var rast sammen. Det ble åpnet for spørsmål.

Av Asbjørn Kvalbein. Foto: Målfrid Brunes Gilje

En prest fra den ortodokse kirken reiste seg og ba om tillatelse til å tale. Han vendte seg mot folket og bar frem den gamle, russiske påskehilsenen: «Kristus er oppstanden». Straks reiste hele forsamlingen seg, og svaret kom tilbake som når en stor bølge møter en klippe: «Ja, han er sannelig oppstanden.»

Kristi oppstandelse slår kalde vantroens argumenter døde til jorden. Vi tror at Jesus lever. Millioner har satset livet sitt på det. Nå skal vi høre vitnesbyrdet fra evangelisten Matteus, kapittel 28:

«Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.» Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.» (Matt 28:1-10)

Alle evangelistene gjengir en beretning om Jesu oppstandelse. Hovedpersonene er kvinner. Maria Magdalena er omtalt av alle. Matteus forteller om Maria Magdalena og den andre Maria. De to kvinnene dro tidlig til graven for å sitte shiva ifølge jødisk skikk - å klage og gråte, ta fram minner fra Jesu liv og deres store tap. Det var det siste de kunne gjøre for Jesus. Etter dette ritualet med sorg og gråt ville han være borte for bestandig.

Et jordskjelv

Men i stedet fikk de et jordskjelv! En skinnende engel fra Herren! En ufattelig sannhet om oppstandelse! En tom grav! Da de to Maria’ene kom til graven, eksploderte naturen for å delta i den mektige Gudsgjerningen.

Det var ikke rart at kvinnene var skrekkslagne. Skumle romerske vaktsoldater. Tanken på muligens å se et maltraktert lik. Et jordskjelv er nifst i seg selv. En engel steg ned fra himmelen, rullet til side en stor stein. Han lyste som et lyn, med hvite klær, vaktene skalv av redsel før de falt bevisstløse om. Var det rart de var engstelige?

Jesus trengte ikke at steinen ble veltet bort. Han gikk tvers gjennom den. Steinen ble veltet bort for at kvinnene skulle komme inn. Med et kjapt blikk inn i den tomme graven, var dagens oppgave straks forvandlet. Ja, hele livsoppgaven for de to kvinnene ble ny. Dette var ingen tid for sorg. Dette var ingen avslutning. Det var en begynnelse på en helt ny verden. En verden der oppstandelsen er en virkelighet. En verden der døden er overvunnet. En verden der Jesus lever for bestandig.

Engelen snakket ikke som en mor som trøster barnet som nettopp har hatt en vond drøm: - Nå må du ikke være redd, vennen min. Nei, han gir en ordre: Vær ikke redde! Frykt ikke! Kutt ut angsten! Det interessante er at engelen ifølge Matteus fortsetter å snakke i imperativer, han kommanderer:

Kom – Se – Gå – Fortell – Skynd dere!

KOM møter oss gang på gang i evangeliet: Kom og følg meg, kom du som strever. La de små barna komme til meg.

SE. Opplev for deg selv. Bli vitne til noe enestående. Finn ut av det som hender. De første disiplene fikk se det som overbeviste: Han talte tilgivelsens ord, helbredet syke, løste de bundne.

Men vi har ikke sett Jesus med øynene. Han viser seg likevel. Har du hørt historien om fylliken som omvendte seg til Herren, og som ble spurt ut om sin nye tro av en skeptiker: - Kan du virkelig godta alle de miraklene som Bibelen forteller om? Han svarte: - Jeg vet ikke om noen av dem, men hjemme hos meg har jeg sett hvordan Gud har forvandlet brennevin til møbler. Han hadde sett Herren i arbeid.

GÅ! Har du sett, gjelder det å komme seg i bevegelse. Gå! sa engelen. Straks. Heldigvis, kvinnene ble ikke sittende utenfor den tomme graven for å meditere over hva som hadde skjedd. Ikke de disiplene som kom til heller. De gode nyhetene må du ikke holde for deg selv. Skynd dere!

FORTELL! sa engelen. Troen kommer av forkynnelsen. Folk må får høre de gode nyhetene om at Jesus har sonet for alle synder på korset, og lever for å støtte og hjelpe alle som tror.

Mange fortalte om dette. Lytt til vitnesbyrdene gjengitt i Apostelgjerningene. De kretser om oppstandelsen. I en hedensk by trodde de at Paulus forkynte om en mannlig Gud som het Jesus og en kvinnelig Gud som het Anastasis. Feil! Anastasis er det greske ordet for oppstandelsen. Paulus forkynte om Jesus og Oppstandelsen. Han gjorde ikke inntrykk med moralforkynnelse og høytravende religiøse tanker. Ordet om korset og frelseren som lever.

Jesus hilste dem med ordene: Vær hilset. Egentlig står det: Gled dere! Det er trist at vi kristne altfor ofte ser ut som vi nettopp har slukt en sitron. Vi har grunn til å glede oss. Apostelen Peter skrev brev til de første kristne, og samtidig satte han ord på den gleden de eide over den oppstandne Jesus: «Ham elsker dere, enda dere ikke har sett ham; ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere jubler og er fylt av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord.» (1Pet 1:8)

Jesus fortsatte med å si:

FRYKT IKKE! 

Han gjentok trygghetsforsikringen engelen hadde slått an. Ingen grunn til å engste seg!

Her er aktiviteter og holdninger vi som Guds barn skal øve oss i. I dag er det mye frykt: Fremtidsfrykt, sykdomsfrykt, fremmedfrykt, - hvem kan telle alle former for frykt som vi lar herje med oss? «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!» sa Jesus (Joh 14:1)

Det er ni imperativer bare i løpet av ti korte vers i dagens tekst. Tre av dem er gjentakelser for å gi det trøkk. Slutt å være redde, Kom, Se, Gå, Fortell og Gled dere.

Ordet gikk videre. Slik nådde budskapet omsider til oss, som bor i utkanten av verden. Kristendommen vant ikke fram i en konkurranse der temaet var min gud er bedre enn din gud. Men de andre er døde, min Frelser og Gud og Herre er levende.

Strever du med å tro?

Noen spør ut fra de innerste rom i hjertet sitt: Er det noe ord fra Herren for meg i dag? Noen strever med å få til å tro. Noen ønsker å bli mer skikkelig kristne enn de er nå. Det fins noen som strever med sykdom som legene ennå ikke har noen kur for. Det fins unge par som ønsker å få barn, men så langt kaster de blikket på en tom vogge. Noen gifte par strever med å holde sammen. Enkelte sliter med en slitsom livsstil eller rusmidler. Noen unge ønsker å arbeide, men har ingen jobb å gå til. Noen strever med å holde ut til de blir pensjonister. Det fins mennesker som sliter med nederlag, og ikke kommer videre på grunn av skuffelser, veisperringer, omkjøringer og blindveier i livet.

Når vi leser i Bibelen om hva som hendte disiplene mellom tiden da Jesus ble arrestert og hans døde kropp ble lagt i en lånt grav, kan vi forstå hvorfor de også kan ha spurt: Hvordan kan vi synge glade sanger når det ikke fins noen glede i hjertet?

Gud har alltid siste ordet

Påskedagen gjør en forskjell fordi den erklærer at Gud alltid har siste ordet, ikke Satan. I stedet for å leve våre liv som i fengsel på grunn av skyld og ondskap, kan vi nå leve som Guds tilgitte folk. «For,» som Paulus sier: «jeg overga dere blant de første ting det som jeg selv tok imot: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene og at han ble begravet, og at han ble reist opp på den tredje dagen etter Skriftene.» (1Kor 15:3-4) Jesus var det eneste offer som kunne tilfredsstille Guds rettferdighet på grunn av menneskenes synd. Jesus var Guds lam som hadde evne og makt til å bære alle verdens synder. Påsken proklamerer for oss at tilgivelse ikke bare er en tom tanke, men en virkelighet som kan bli delt med alle som setter sin lit til Jesus og tror på ham som Frelser og Herre. Jesus er sluppet løs i verden som den evige Kristus, ikke begrenset av tid og rom, han er sluppet løs for å være en hjelp for oss, samme hva slags vansker vi møter. For en forskjell når Jesus blir erklært å være Frelser!

Oppstandelsesdagen forsikrer oss om at vi kan leve som seirende, og ikke som ofre for nederlag. Det fins absolutt ingenting du trenger å møte alene. Det fins ingen mørke daler av håpløshet og desperasjon du trenger å dra gjennom alene. Ingen fjell av vansker og prøvelser som du må klatre over alene og med din egen styrke. Jesus presenterte seg selv som den levende. Hans nærvær er tilgjengelig i ditt liv.

Det har vært en hel bevegelse som spør: Hva ville Jesus ha gjort? Slik snakker man om en død Jesus. Men han lever. Bedre å spørre: Hva gjør Jesus nå? Hvordan kan vi følge etter ham når han går foran?

Jesus ber oss om å gå inn i den tomme graven, se på den, og fortelle om det som nå er overvunnet av Jesus. Jesus ber om å ta veien til Galilea, til en ny begynnelse, til en sendelse for den levende Jesus.

Påsken er ikke en høytid for å ta vare på minnet om en død person. Det handler ikke om å sørge og huske Jesu ord og gjerninger. Hvis dette hadde vært det eneste påsken hadde å tilby, kunne vi brukt denne tiden en vakker søndag på noe bedre. Det er ikke noe vi trenger for å få livet fullt og rikt, glederikt og pakkfullt av mening, som ikke er lovet av Jesus.

Påsken proklamerer at Kristus er oppstanden, ikke for to tusen år siden, men i dag. Vi lever troens liv i kraften fra Jesu oppstandelse. Han er oppstanden, ikke bare for livredde og atspredte disipler i Jerusalem, men for hver enkelt av oss i dag. Gled deg! Må Herren være med deg!

OPL356

 

 

Powered by Cornerstone