Dum er den som forakter noen

Vi går over hundre år tilbake i tiden, til året 1884. En ung mann fra Amerika døde av sykdom mens han var på besøk i Europa. Foreldrene fulgte kisten derfra til USA. De var naturligvis knust.

Etter begravelsen begynte de å snakke om å reise et slags minnesmerke over sønnen. Ikke bare en gravstein eller en praktfull minnelund, men et levende minnesmerke, noe som kunne hjelpe andre unge mennesker. 

De fant at noe innen utdannelse ville passe best. Det skulle bli et minnesmerke som skulle vare år etter år og hjelpe de unge til større kunnskap. 

De fikk en avtale med dr. Charles Eliot, som da var president for det kjente Harvard Universitet. Han tok imot det beskjedne ekteparet på kontoret sitt og spurte hva han kunne gjøre for dem. 

De fortalte om sønnens bortgang og ba om unnskyldning for at de tok av presidentens kostbare tid. De forklarte at de ville opprette et minnesmerke etter sønnen – noe som kunne hjelpe andre unge mennesker til å få utdannelse. 

Dr. Eliot så på paret med utålmodighet og aristokratisk forakt. 

«Kanskje dere har i tanke et stipend?» 

«Nei,» sa kvinnen og viste at hun var kjapp i tanken. «Vi tenker på noe mer konkret – kanskje en ny bygning eller noe slikt ...» 

«Da må jeg forklare dere,» sa Eliot i en ovenfra–ned tone. «Det som dere antyder, koster mye penger. Bygninger er svært dyre.» Naturligvis trodde ikke Eliot at de som virket så alminnelige, var i stand til å gi en stor gave. 

Det ble en pause, men så reiste kvinnen seg langsomt og spurte: «Dr. Eliot, hva koster hele dette universitetet?» 

Eliot trakk på skuldrene og mumlet noe om flere millioner dollar, noe som var mye på den tiden, i 1884. 

«Å, vi kan strekke oss lenger enn det,» sa hun, som nå syntes å ha bestemt seg. «Kom, kjære,» sa hun til mannen sin, «jeg har fått en idé». Dermed dro de. 

Året etter fikk president Eliot ved Harvard Universitet høre at det alminnelige ekteparet, som hadde tjent seg rike på jernbanedrift, hadde bidratt med 30 millioner dollar til et minnesmerke over sønnen. 

Og dette minnesmerket er nå et av de mest berømte universitetene i USA, Stanford Universitet, oppkalt etter sønnen Leland Stanford junior. 

Det førte til noe stort og godt. Det rike, men beskjedne ekteparet tenkte større enn en president Eliot, som sikkert kom til å angre sin forakt og nedlatende tone. 

Forakt. Vi bruker ikke dette ordet så mye. Men det gir uttrykk for sterke saker. Å forakte noen er ikke bare dumt, det er stygt og skaper vondt blod. Ja, en kan lure på om det er en sterk følelse bak kriger og betydelige konflikter. Mange kan tåle motgang og motstand, men få kan tåle forakt. 

Når jeg forakter noen, ser jeg ned på dem, jeg regner dem som mindre verdt. Jeg har ikke respekt for den jeg forakter. Jeg har tatt fra ham eller henne ære og aktelse. 

I Bibelen er forakt og det å forakte et velkjent begrep. Den vise Salomo advarer dem som forakter foreldrene sine. En salmeforfatter skriver i en bønn til Gud: «Ta skam og forakt bort fra meg! For jeg har tatt vare på dine vitnesbyrd.» Det er som om han sier: «Når jeg har vist respekt for ditt ord, hvorfor er det da noen som forakter meg?» 

Men en troende skal ikke bli overrasket over om en blir «mettet med forakt», som det uttrykkes. For Mesteren selv ble utsatt for forakt fra menneskene. 

Gud har omsorg for de foraktede. Han elsker å opphøye de små. Det står også klart i Bibelen: «Det som står lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe.» 

Så pass på at du ikke forakter noe, for det kan være utvalgt av Gud. Og blir du selv foraktet av folk rundt deg, så ikke bry deg. Gud forakter deg ikke. 

OPM007

Powered by Cornerstone