Håp i fortvilelse

I dag vil jeg fortelle en sann historie som i utgangspunktet er trist, men som likevel har atskillig optimisme over seg. Det hendte i 1873. En sakfører i Chicago i USA plasserte kona si og fire barn på en luksusbåt. De skulle reise fra New York til Frankrike.

Spafford hadde planer om å komme etter tre–fire uker senere etter at han hadde gjort unna noen saker. Men bortsett fra kona skulle han aldri få se dem igjen. 

Reisen begynte helt fint. Men plutselig om kvelden 21. november 1873 kolliderte dampskipet med en annen båt og sank bare en halv time senere. Nesten alle om bord omkom. 

Da fru Spafford fikk høre at skipet holdt på å synke, knelte hun ned sammen med barna sine og ba til Gud om at de måtte bli reddet, eller at de måtte bli villige til å dø, hvis det var Guds vilje. I den store forvirringen som oppsto, ble tre av barna feid over bord av bølgene. Hun holdt det minste barnet fast i armene sine, og plutselig mistet hun det også. 

Fru Spafford mistet bevisstheten. Da hun våknet skjønte hun at hun var blitt reddet av noen sjøfolk om bord i det skipet de hadde kollidert med. Men de fire barna var altså borte. 

I Amerika ventet Horatio Spafford på nyheter om familien, og endelig, ti dager senere, da det reddende skipet hadde nådd Cardiff, kom telegrammet. «Saved alone – bare jeg ble reddet» skrev fru Spafford. 

Den natten gikk Horatio Spafford fortvilet frem og tilbake i boligen sin, som alle andre ville gjort. Men det var ikke alt. Da han la nøden sin frem for Gud, fant han, som mange andre har opplevd, en uvanlig fred i det som hadde skjedd. 

Da morgenen kom, sa han til en venn som het Major Whittle: «Jeg er glad for at jeg fremdeles er i stand til å stole på Herren, også når det koster meg noe.» 

Litt senere, mens han stadig tenkte på ulykken på sjøen, skrev han denne sangen, som er oversatt til mange språk, og som er en utrolig sang, når en tenker på hva forfatteren hadde opplevd: 

Om hjertet er fylt av den saligste ro,
om sorg eller nød blir min del,
i alt hva som skjer, har du lært meg å tro:
Det er vel, det er vel med min sjel. 

Om Satan enn raser, om prøvelser er nær,
i Kristus jeg finner min ro.
På korset han seiret mot ondskapens hær
og har frikjøpt min sjel med sitt blod. 

Å salige tanke, vår sorg til glede vendt,
all synd er på korset betalt.
For intet er unntatt, og intet ble glemt,
med sitt blod han utslettet det alt! 

Og snart kommer dagen da tro til syn blir vendt,
vår Frelser i skyen vi ser.
Basunen skal lyde, vår strid er nå endt,
det for evig er vel med min sjel. 

Inn i denne sangen skrev Horatio Spafford sin dypeste sorg over tapet av fire barn. Men samtidig har han håp i Gud. 

Det er sterkt når et menneske har et slikt feste i evigheten at sorgene her på jorden blir små i forhold. 

Det er vel, det er vel med min sjel. 

OPM008

Powered by Cornerstone