Stayerevne

Det hendte for over hundre år siden i England. En fattig kvinne manglet kull til å fyre med. Heldigvis hadde hun en snill nabo som ordnet med en haug kull foran døren hennes.

En liten pike kom ut med en liten peisskuffe og begynte å bære kull ned til en slags binge i kjelleren. 

En mann som kom forbi, sa til jenta: «Regner du med å få alt det kullet inn ved hjelp av den lille skuffa?» 

Hun ble litt forvirret et øyeblikk av spørsmålet, men svaret kom så kontant: «Ja, hvis jeg bare arbeider lenge nok.» 

Det er et godt poeng å ta med seg. Om du og jeg ikke er så sterke at vi kan bruke et stort redskap, om vi ikke har all verdens evner, kan vi veie det opp ved å arbeide trofast. 

Når vi gjør små tjenester lenge nok, vil det ofte få større betydning enn en kraftinnsats som er over på et øyeblikk. 

I dag er det mye snakk om å ta initiativ og komme godt i gang med nye ting. 

Men minst like viktig er det å holde ut i lengden, å være flittig dag etter dag. 

Engelske ord og uttrykk blir stadig tatt i bruk på norsk. Et slikt ord er stayerevne – evnen til å stå på, holde fast på en oppgave til den er fullført. 

Det er flott å bli vitne til en langtrukken tjenestevillighet som hele tiden trekker i samme retning. Hos noen ser du det i en evne til å stå på selv om prosjektet har mistet litt av sin opprinnelige popularitet. 

Det er ikke så vanskelig å vekke interesse blant folk for nye ting. Verre er det å få dem til å holde interessen oppe over tid. Når maten ikke er helt fersk lenger, går den gjerne lett i søpla. Vi har fått en mentalitet som sier: «Jeg er blitt trett og lei, så vi kan like godt kutte ut.» 

Jeg har lest en som påstår at et prosjekt har vanligvis seks faser: Entusiasme – Skuffelse – Panikk – Jakt på den skyldige – Straff mot den uskyldige(!) – Ros og ære til dem som ikke var med på det. 

Med slike prosesser er det ikke rart at folk lar være å engasjere seg, og i hvert fall trekker seg ut i god tid før vanskelighetene begynner for alvor. 

Carl Spitteler, sveitsisk nobelprisvinner i litteratur, har skrevet et galgenhumoristisk dikt om trofasthet, som lyder slik: 

Enhver må vandre frem sin egen vei;
om den er øde, angår ikke deg.
Hva gjør en ild i nød? Den spruter glør.
Hva gjør det glemte tre? Det gror som før.
Enhver må bli sin gode vane tro.
Tørk tårene, hold munn, – vær fortsatt god. 

Bibelen sier: «Men la oss gjøre det gode og ikke bli trette. For vi skal høste i sin tid, så sant vi ikke går trett.» 

Og et annet sted om den gode stayerevne: «Derfor, mine elskede brødre, vær faste og urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren.» 

OPM013

Powered by Cornerstone