Tid for takknemlighet
I 1617 ble han tilbudt en stilling som erkediakon i menigheten der han bodde.
Et år senere brøt det ut krig, den som senere kom til å bli kalt trettiårskrigen.
Landsbyen Martin Rinckart bodde i, ble liggende midt i ildlinjen.
I 1637 kom den pesten som hadde herjet over store deler av Tyskland, til Eilenburg. Så mye som femti personer døde hver dag, og den mannen som ble tilkalt for å begrave de fleste av dem, var Martin Rinckart.
Til sammen døde mer enn 8000 mennesker, inklusive Martins egen hustru. Hans tjeneste opphørte om lag 11 år senere, bare ett år etter at krigen var avsluttet.
Han var i arbeid i 32 år. Med unntak av det første og det siste av disse 32 årene virket han midt i krigshandlingene.
Det var nok ikke lett å være takknemlig under slike forhold. Men det var Martin Rinckart i stand til. Han skrev disse salmeordene:
Nå la oss takke Gud
med hjerte, munn og hender,
som overflødig godt
så uforskyldt oss sender,
som helt fra moders liv
på oss har nådig tenkt
og alt hva tjenlig er,
så rikelig oss skjenkt.
Det måtte kreves en uvanlig sterk personlighet om en skulle komme gjennom slike harde tider og likevel kunne uttrykke en slik takknemlighet.
Kanskje du også er omgitt av motstand og problemer. «Ingen grunn til glede,» sto det i en avisoverskrift. Sånn kan vi føle det noen hver.
Jeg tror at et takknemlig og lyst sinn ikke bare er frukt av medgang og lettflytende dager. Det har av og til sammenheng med å ta et valg: I dag vil jeg ikke la det mørke få overtaket. Jeg velger å være glad. Jeg velger å takke.
Paulus hadde det ikke alltid lett rent personlig, men han var opptatt av de store og gode sannhetene i Bibelen, og dermed hadde han grunn til å konkludere et av kapitlene sine på denne måten: «Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!»
Den som tror på Jesus, er på den seirende siden. Og underveis mot denne seieren kan vi glede oss over alt omkring oss, slik Alf Larsen gjorde i sin kveldsbønn:
O Gud, hav takk for lys og luft,
for søndenvind og blomsterduft.
Vær priset for de skjønne skjær
og for det gode solgangsvær,
for måkeskrik og måkeegg,
for solgul lønn og snehvit hegg,
for jordens nye drakt hver vår,
for alle livets år!
Du lot hver morgen sol stå opp
og legge gull i furutopp
og farve havet himmelblått,
så vi stod opp med øiet vått.
Du satte brødet på vårt bord
og rakte sjelen livets ord,
gav ånden høie tankers flukt
og lengslen denne stille bukt,
hvor drømmen kunde gå til ro
på månelysets strålebro.
O underfulle menneskefærd,
den var vel all vår møie værd!
Hav takk for smerte og for lyst,
i hjemmet her på denne kyst,
hvorfra vi ser den fjerne strand
vi vet er livets strand.
OPM019
