Hvil i fred

Jeg liker historien om fireåringen og seksåringen som ga en potteblomst til moren sin. De hadde brukt av sine egne penger, og hun var helt på gråten av glede. Særlig da forklaringen kom.

Den eldste sa med et trist ansikt: «Det var en kjempeflott ’pukétt’ i blomsterbutikken som vi hadde lyst til å gi deg. Men damen sa at vi ikke hadde nok penger til den. Den hadde en fin, hvit sløyfe på seg, og der sa damen at det sto: ’Hvil i fred.’ Vi tenkte at det ville passe så fint, for du sier stadig at du ønsker deg litt fred så du kan hvile.» 

«Hvil i fred!» – Ingen kan stresse deg så hardt som barn. Samtidig: Ingen kan gi deg slik glede og hvile som barn. Så gjelder det bare å glede seg over begge deler. 

Vi som har både barn og barnebarn, vet om all travelheten og hvordan en må leve med øyne på hver finger. 

Og når barnepassetiden er over, tenker vi: Så fort det gikk! Tok jeg vare på alle de verdifulle sekundene? Er livets mening bare å hvile i fred? Får jeg ikke tids nok den blomsterbuketten på lokket mitt? 

Derfor vil jeg ikke la tankene hvile. Det er mye godt å tenke på. Det fins mye nytt å lære. Det fins mange mennesker å tenke på. Jeg vil ikke la tankene hvile. 

Jeg vil ikke la hendene hvile. Enkelte bruker hendene til å så – og stelle planter. Noen får hendene sine til å lage vakre håndarbeider, andre klarer å forme vakre malerier og tegninger, noen kan bake og lage god mat, noen kan feste vakre ord til skjermen på en datamaskin. Jeg vil ikke la hendene hvile. 

Jeg vil ikke la føttene hvile. Jo, av og til, men så sant de har krefter, vil jeg la dem føre meg til nye steder, til nye mennesker, til nye miljøer. Det er så mye å oppdage, så mye å hente visdom fra. 

Profeten i gammel tid oppfordret oss til å gå på de rette veiene: «Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile ...» (Jer 6,16). Hvilen kommer når føttene har ført oss til det gode. 

Ja, det var føttenes aktivitet. Om håndens hvileløse aktivitet med å så noe godt, skrev den vise Salomo: «Så ut din sæd om morgenen, og la ikke hånden hvile når det lir mot kveld. For du vet ikke hva som vil lykkes, det ene eller det andre, eller om begge deler er gode» (Pred 11,6). 

Fra verdens aller eldste historie kommer beretningen om en due som ble sendt ut i verden av Noah. Alt var dekket av vann, og duen skulle finne ut om det var blitt tørt land noe sted. Skriften forteller: «Men duen fant intet sted å hvile sin fot, og den kom tilbake til ham i arken, for det stod vann over hele jordens overflate. Da rakte han [Noah] ut hånden og tok den inn til seg i arken.» (1 Mos 8,9) 

Jeg ser for meg den redde lille duen som forlater den trygge arken og kretser over det enorme havet. Ingen steder å hvile sin fot. Derfor tilbake til arken, det midlertidige hjemmet inntil det lovede landet dukker frem. 

Om det sier Ordet: «Det er et land som Herren din Gud bærer omsorg for. Alltid hviler Herrens, din Guds øye på det, fra årets begynnelse til dets ende» (5 Mos 11,12). 

Salmeforfatteren i Bibelen sier: «Dette er mitt hvilested for all tid. Her vil jeg bo, fordi jeg har lyst til det» (Sal 132,14). 

Bibelen lover: «Mitt folk skal bo i fredens bolig og i trygghetens telter og på sorgfrie hvilesteder» (Jes 32,18). Så hvil i fred hver dag, kjære venn. Hvil i Gud. 

OPM023

Powered by Cornerstone