I det stille

«Ikke mange elver flyter direkte ut i sjøen. De fleste elver renner inn i andre elver. De beste mennesker er ofte ikke de som krever en egen innflytelsessfære, og vil ha prestisje for seg selv, men det er de som er fornøyd med å uttømme sin egen velsignelsesstrøm inn i andre elver.»

Det var den kanadiske misjonslederen A.B. Simpson som sa dette i sin tid. Han sa noe viktig om hvordan vi bør se på oss selv. 

Døperen Johannes sa noe vakkert da han sto overfor Jesus: «Han skal vokse, jeg skal minke.» Det er som om han sier: – Jesus skal bli stor, det er helt greit at jeg mister plassen i solen. 

Det er bare de edleste personer som kan uttrykke seg på den måten. Vi foretrekker applaus, hengivenhet og oppmerksomhet, og vi avskyr en plass i skyggen. 

Men kanskje de får størst betydning som ikke brukte energi på å pusse sin egen fasade, men var tilfreds med å gjøre tjeneste i det skjulte? 

Føler du en sykelig trang til stadig å være i fokus, kan du lett dra på deg andre problemer. For eksempel misunnelse når andre blir beundret. Og overmot, at du knytter din selvaktelse for mye til hva andre tenker om deg. 

Bibelen forteller om en mann som het Ananias. Mens enkelte i den første kristne menighet får mye oppmerksomhet, er Ananias som en stille bæresøyle. 

Han bodde i byen Damaskus, som er identisk med dagens Damaskus, hovedstaden i Syria. Han ble brukt av Gud til å oppmuntre Paulus like etter at denne kristendomsforfølgeren ble radikalt omvendt til Gud. 

Ananias var ikke bare en passiv kristen person. Bibelen sier han var «en gudfryktig mann» med et «godt vitnesbyrd av alle». Når folk tenkte på Ananias, så de for seg en mann som levde et eksemplarisk liv, karakterfast og tjenestevillig. 

Han fikk store oppgaver, men for det meste bak scenen. Da Gud ga ham i oppdrag å ta seg av Paulus, hadde han sine betenkeligheter. Enhver av oss kan av og til lure på om Gud har tenkt på alle muligheter. Men det ville ikke Gud være med på. 

«Herren sa til ham: Gå av sted! For et utvalgt redskap er han [Paulus] for meg, til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Israels barn.» 

Dermed gikk Ananias lydig av sted og gjorde den enkle og viktige tjenestegjerningen Gud hadde bedt ham om. 

Det første han sier til Paulus, er «Saul, bror!» Det var nok første gang noen hadde kalt denne kristendomsforfølgeren for en bror. Bare dette enkle var en stor gjerning i seg selv. Bibelen har ikke utelatt det. 

Gud har ikke glemt hvor viktig Ananias var. Han ble en elv som fløt inn i en elv som var mye større enn seg selv. Det er de mange små bekker og små elver som skaper de store. 

Jeg har lyst til å si dette til deg som av og til lurer på om du betyr noe særlig. Du smiler ikke fra tv-skjermen og har knapt hatt bildet ditt i avisen. 

Bibelen sier det så fint: «Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme det verk dere har gjort, og den kjærlighet dere har vist mot hans navn, ved at dere har tjent de hellige og fortsatt gjør det.» 

OPM027

Powered by Cornerstone