Lyttemestere

Vennen svarte: «Det er ikke noen vits i å kalle den noe i det hele tatt, for den kan jo ikke høre likevel.» 

Ja, sånn kan vi fleipe med en funksjonshemmet hund i en vits. Verre er det med mennesker som har ører, men som ikke bruker dem til virkelig å lytte. 

Ja, enkelte kan være så selvopptatte at vi nesten gir opp å snakke til dem. De har mistet evnen til å leve seg inn i det en annen sier. De har glemt hva det vil si å lytte. Eller kanskje de aldri har lært det? 

Som mennesker har vi et enormt behov for å bli hørt på, å bli tatt på alvor, å bli forstått. Men får vi oppfylt det behovet? 

Den sveitsiske teologen Paul Tournier skrev en gang: «Lytt på samtalene i denne verden, mellom nasjonene og mellom ektepar. De er for det meste døves dialoger.» 

Hva mente han med det? Vi snakker og snakker, men hører ikke egentlig på den vi snakker med. «De døves dialoger,» sa Tournier. 

I dag vil jeg gjerne tenne opp i deg den evnen du har til virkelig å lytte. Med innlevelse. Med sensitivitet. Som ei jente sa til den travle og fjerne pappen sin: «Lytt langsomt.» 

Hvordan gjør jeg det? Først ved å lukke munnen. Så ved å vise omsorg. Ta deg tid. Ikke vær så selvopptatt. Konsentrer deg litt om den andre. 

Verdsett ham eller henne som den enestående personligheten de er. Legg merke til de små signalene, antydningene om det som ligger mellom linjene, om følelsene som ligger bak, om lengslene og håpet. 

I Bibelen kan vi lese mye om Jesus, og mye har han å lære oss om hvordan en skal lytte på rette måten. 

I Samaria kom han i prat med en kvinne som hentet vann fra brønnen. Jesus viste en vennlig toleranse og tålmodighet, han styrte samtalen varsomt inn mot det som var hennes egentlige problem og store skade i livet: Hun hadde hatt fem mislykkede samboerskap bak seg, og det var ikke særlig godt det hun levde i nå heller. 

Jesus verdsatte henne som menneske, og sa samtidig på en indirekte måte at det hun trengte aller mest, var å få drikke av det levende vannet han kunne gi – tilgivelsen for syndene og håpet om et evig liv. 

Også i flere andre tilfeller kan vi lese hvordan Jesus møtte mennesker med respekt og aksept, selv om de for andre ikke virket særlig respektable eller akseptable. 

Han skjelnet mellom hva de var, og hva de hadde gjort. De var skapt av Gud, skapt til å høre ham til. De hadde gjort gjerninger som skilte dem fra Gud. 

Men Gud åpner for tilgivelse og et nytt liv. Tenk om vi lytter og snakker slik at alle disse sannhetene kommer fram? 

Bibelen sier: «Øret som hører, og øyet som ser – Herren har skapt dem begge to.» Øret og øynene – for noen gaver vi har fått, om vi har dem intakt. 

To menn snakket sammen en dag. Den ene av dem sa: «Kona mi snakker en masse med seg selv.» 

Vennen svarte: «Det gjør kona mi også, men hun vet ikke om det. Hun tror at jeg lytter.» 

Er det slik med deg? 

Da den kloke kong Salomo kunne få be Gud om en spesiell evne, ba han ikke om rikdom eller et langt liv, men noe mye mer verdifullt. Han ba om et lyttende hjerte, et forståelsesfullt sinn. 

Vi sier gjerne at han ba om visdom. Men det største ved visdommen er å kunne åpne et rom i sitt hjerte for ordene og nærværet fra en annen. 

Visdom er ikke noe annet enn evnen til å lytte.

OPM038