Virkelig elsket av Gud

En amerikansk professor som heter Thomas Malone mener at de fleste følelsesmessige problemer kan summeres opp i den typen oppførsel at en person vandrer omkring og skriker: «For Guds skyld, vær glad i meg!» 

Vi lengter etter å være elsket. 

Slike følelser får vi ganske tidlig i livet. Som barn er vi stadig opptatt av å bli godtatt av de viktigste menneskene i livet vårt. Hvis disse personene, enten de er foreldre, lærer eller andre, viser at de godtar oss bare når vi gjør tingene riktig, tar vi til oss det budskapet at når du er god, bare da er du verdig til å bli elsket. Når du ikke er snill, er du ikke verdig at noen er glad i deg. Kjærlighet blir da noe som du fortjener. Hvis du er nødt til å leve opp til forventningene mine for å oppnå å bli elsket av meg, så snakker vi om betinget kjærlighet. 

Noen tenker sånn også om forholdet til Gud. Bare når vi er så gode og så flinke som vi tror han ønsker at vi skal være, er han glad i oss. Da hører vi liksom Gud si: «Jeg elsker deg bare når du er lydig, bare når du er uten synd, bare når du når opp til mine forventninger.» 

Jeg vil bare si: Gud er ikke slik. 

Hvordan jeg vet det? 

Fordi Gud taler til oss gjennom sitt ord. Og i Bibelen sier han: «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere» (Rom 5,8). 

Det må da være en spesiell type kjærlighet, ikke sant? Vi kan kalle den ubetinget kjærlighet. 

Gud ga det beste han kunne gi: sin egen Sønn, som en løsepenge og frelser. Og det gjorde han før vi var kommet på bedre tanker, før vi klarte å leve et skikkelig liv. Han elsket oss mens vi ennå var syndere. 

I denne kjærligheten er det en kraft så sterk at den virkelig kan forvandle menneskers liv. 

At kjærligheten kan forandre mennesker, leste jeg et hjertevarmt eksempel på. 

En kvinne som heter Louise, fortalte et barndomsminne som hun aldri kunne glemme. Hun hadde en flink lærer i matematikk, og denne læreren var dessuten veldig glad i elevene sine. 

Louise husker spesielt en lørdag morgen, da læreren, fru Carter, hadde lagt opp til en tur i parken med elevene sine. 

Men moren til Louise hadde dårlig tid, for hun hadde en stor barneflokk, og det var litt av en jobb å få gitt dem mat, kledd på dem og stelt dem. 

I den tiden la de stor vekt på å gre håret til jentene, og til og med lage nydelige fletter. 

Moren hadde det så travelt at hun ennå ikke hadde kommet til lille Louise, så hun var redd for ikke å komme tids nok til å bli med de andre på turen. 

Det var da læreren, fru Carter, dukket opp. Hun ville ikke dra på tur uten Louise. 

Læreren tok med seg Louise til sitt eget hjem, vasket henne, kledde på henne og stelte håret slik at også hun kunne være med på turen. 

«Jeg kunne aldri glemme at læreren brydde seg om meg på denne måten,» fortalte Louise. «Og det er klart at jeg etter den dagen gjorde alt for å leve opp til de forventningene fru Carter hadde til meg.» 

Kan ikke dette speile litt av Guds kjærlighet? Gud vil så gjerne ha oss med til sin glede og herlighet. Han tar oss med hjem, gir oss mat, vasker og steller oss, for å si det sånn. 

Gud tar imot oss akkurat slik som vi er. 

Fordi vi er elsket så høyt, prøver vi å leve opp til Guds forventninger for oss. Vi prøver å leve et verdig liv, ikke for å fortjene Guds kjærlighet, men som en følge av denne kjærligheten. 

Kjære lytter: Denne Guds kjærlighet omfatter også deg. 

Han elsker deg mens du fremdeles er en synder.

OPM052