Hvem hører Gud på?

En bussjåfør og en prest sto i køen for å slippe inn i himmelen. Da bussjåføren kom fram til porten, sa St. Peter:

«Velkommen, jeg har forstått at du er bussjåfør. Siden jeg har ansvaret for innkvarteringen her, tror jeg at jeg har funnet det rette stedet for deg. Ser du den praktvillaen på høyden der? Den skal du ha.» 

Presten som sto for tur i køen, tenkte: Hvis en bussjåfør får et så flott hus, hva får ikke da jeg? 

Da presten fikk møte St. Peter, fikk han høre: «Velkommen, jeg forstår at du er prest. Ser du den hytta i dalen der?» 

St. Peter hadde knapt fått ordene fram, før den sinte presten sa: «Jeg har vært prest, jeg har forkynt evangeliet, jeg har undervist folk om Gud. Hvorfor får den bussjåføren en praktvilla, og jeg bare en enkel hytte?» 

Med triste øyne svarte St. Peter: «Vel, det virket som om da du prekte, sovnet folk. Men da bussjåføren kjørte buss, begynte folk å be.» 

Dette er naturligvis en oppdiktet tullehistorie, men den gir bakgrunn for å stille et spørsmål: Hører Gud mer på bønnene fra en prest enn bønnene fra en sjåfør? Eller hører han mer på skrekkslagne passasjerer i en buss enn fra en from kristen i en kirke? 

Jeg har ikke noen spesiell innsikt i hvordan de graderer i himmelen. Det vi vet, er at Bibelen har en rekke oppfordringer til å be. Hør for eksempel Jesus som sier: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere.» 

Han sier videre: «Og hva som helst dere ber om i mitt navn, det skal jeg gjøre, for at Faderen skal bli herliggjort i Sønnen. Om dere ber meg om noe i mitt navn, så skal jeg gjøre det!» 

Og litt senere: «Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, for at deres glede kan være fullkommen.» 

Alle disse ordene lover at bønn til Gud skaper en reaksjon hos ham. 

Men alle som har bedt, vet at det er ingen automatikk i dette. Derfor trenger vi å lære av Jesus. For det første at han ba ofte, og at han prioriterte bønn, også når han hadde det travelt. 

Han kunne samle tusener for å tale til dem. Svake og syke samlet seg rundt ham for å bli helbredet. Likevel kunne han søke ensomheten for å be. 

Et annet trekk ved Jesu bønn var at han overga seg til sin himmelske Fars vilje. Like før han skulle dø på korset, ba han: «Far, om du vil, så ta dette beger fra meg! Men la din vilje skje, ikke min.» 

Da de som fulgte Jesus, så hvordan Mesteren ba, sa de: «Herre, lær oss å be.» Da lærte han dem Fadervår. Og i den bønnen er to viktige setninger: «La ditt rike komme! La din vilje skje.» 

Når vi ber på den måten, overlater vi til Gud å prioritere. Vi sier at vi vil være hans medarbeidere når det gjelder å virkeliggjøre Guds rike, ved å løse ut Gud Faders mektige krefter. 

Vi kan be om de enkleste ting. Vi kan be når vi er redde. Vi kan be når alt går bra. Når vi får kalle Gud vår Far, skal vi kunne se på oss selv om barn. 

Og barna får ha et enkelt og ukomplisert forhold til Far. Og akkurat som et barn kan få en far eller mor til å gjøre gode ting, kan et barn ha sterk innflytelse på vår himmelske Far. 

Men tenk om vi presser på for å oppnå noe som på lang sikt ikke er godt for oss? Vi kan virkelig be ganske naivt og uten å se hele bildet. 

Da er det tre nøkler som hjelper oss til å be rett: Det første er å be i Jesu navn, be i det kraftfeltet og den kjærligheten som Jesus representerer, det andre er at Guds vilje må skje først og fremst, det tredje er at Guds prioriteringer må komme først. At hans navn blir æret og hans rike kommer. 

Mange sier: Jeg klarer ikke å be, jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. 

Da vil jeg gjerne svare: Snakk med Gud som du snakker til meg, ja, gjerne enda enklere. 

Paulus skriver at den sanneste bønnen av og til er som et sukk. Et sukk kan av og til si mye mer enn mange ord. 

Hvem hører Gud mest på? Jeg vet ikke helt. 

Men vi skal be frimodig i Jesu navn, så svarer Gud ut fra sin kjærlige visdom og gjør det som er best for oss.

OPM055 

Powered by Cornerstone