Mildhet og omsorg

Den som har hatt mye med barn og ungdom å gjøre, som oppdrager og veileder, vet at det innebærer mye ansvar, mye arbeid, store kostnader, og av og til store frustrasjoner. 

Men samtidig gir det glede å være foreldre og oppdragere, vi lærer mye, både tålmodighet, visdom og menneskekunnskap. 

Bibelen oppfordrer oss til å ha varme og nære familierelasjoner til hverandre, også overfor mennesker vi ikke er i slekt med. I dette er apostelen Paulus et forbilde. Han kaller seg faktisk både far, mor og bror overfor sine medkristne, i andre kapittel i 1. Tessalonikerbrev. 

«I inderlig kjærlighet til dere ville vi gjerne gi dere ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv. For dere var blitt oss kjære,» skriver apostelen. 

Dette gir et annet bilde enn noen har fra før av Paulus som en tørr og livsfjern teolog. Paulus hadde en inderlig kjærlighet. Han ville gi leserne del i det livet som er en frukt av frelsen. Hvordan gjorde han det? 

Først og fremst ved å vise omsorg. Hør hva han sier: «Men vi var milde iblant dere, som en mor når hun varmer sine barn ved sitt bryst.» 

For et bilde på en nær og personlig omsorg! Overfor menneskene opptrådte han verken hardt, truende eller utfordrende, men mildt og kjærlig. I en annen sammenheng snakker han om en av Åndens frukter som mildhet. Mild som en mor, slik skal en kristen være i hverdagen. 

Når barna er små, vil de søke trygghet i en stor og uhåndterlig verden. Da er det viktig at de voksne behandler dem med mildhet. De er váre for bråk, trusler og utrygg behandling. For å gi dem tillit, gir vi positiv bekreftelse og stimulering. 

Kan vi ikke vise den holdningen overfor våre medkristne og i det hele tatt alle mennesker? 

Det fins for eksempel mange måter å true på. Jeg sier: «Hvis du ikke gjør det på denne måten, vil jeg ...» «Det blir ikke greit her i fellesskapet hvis du ikke ...» 

En god mor vil ikke uttrykke seg på denne måten. For det handler om å vise trusler, som er en ukristelig fremferd. 

Den andre relasjonen Paulus peker på, er en fars forhold til barna sine. «Dere vet også hvordan vi formante hver enkelt av dere, som en far gjør det med sine barn, og oppmuntret og vitnet.» 

Å formane betyr å påvirke på en positiv måte, oppfordre, peke på prioriteringer, vise en vei, trøste når noe går galt, påpeke gode verdier og advare mot det negative. 

En god og omsorgsfull far gjør akkurat det. I dag er vi livredde for å blande oss inn i andres saker. Og Bibelen advarer mot akkurat det, hvis vi drives av lyst til å kontrollere andre eller sladre på dem. 

Men jeg vet det er mange i dag, ikke minst blant de unge, som ønsker seg voksne venner som viser en fars omsorg, som gir råd og oppmuntringer. 

Apostelen Paulus var en slik farsskikkelse for de nye kristne i byen Tessalonika. Målet hans med rollen som far var å hjelpe dem til å «vandre verdig for Gud, han som har kalt dere til sitt rike og sin herlighet», som det står. 

En gammel mann fortalte at da han var barn, kom bestefar med et gammeldags smalfilmapparat og tegnefilmer. Bestefar viste hvordan filmen skulle tres inn i apparatet, og så sa han: «Nå kan du prøve.» 

Gutten klarte det, og bestefar sa: «Jeg har den flinkeste sønnesønn i verden!» 

Mange år senere spurte mannen bestefar om han husket dette. Nei, det gjorde han ikke. Men gutten kunne aldri glemme de oppmuntrende ordene. Han fikk en grunnleggende tro på at han var smart, dyktig, rask til å lære, og det betydde mye gjennom hele livet. 

Et tredje bilde Paulus bruker på sin tjeneste blant mennesker, er at han ser seg som en bror. Tidligere hadde han vært en mor som med mildhet førte dem inn i troens verden, så en far som oppmuntret og veiledet. 

Om sin rolle som bror skriver han: «Da dere fikk det ord som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som Guds ord, som virker med kraft i dere som tror.» 

Her viser Paulus at han stiller seg side om side med de nye kristne, som en bror, under Gud, som vi alle er underlagt. Han kunne ikke ha nær kontakt, for han var på reise langt unna, men han viste en brors mildhet og sterke omsorg ved å be for de nye kristne. Han ga dem ros når de lyktes, og gledet seg sammen med dem når det gikk bra. 

Paulus visste at å være en kristen i et så hedensk samfunn ville innebære motstand og lidelse, og derfor ga han dem nytt mot. Lengselen han hadde, var også nesten familiær: «Natt og dag ber vi inntrengende om at vi må få se deres ansikt, og utfylle det som ennå mangler i deres tro.» 

Så send ikke dine åndelige barn til India, fordi det blir billigere for deg. Vis morsomsorg, farsomsorg og brorsomsorg. Det vil du selv ha mye igjen for.

OPM056