For en kjærlighet!
Men en natt ble de angrepet, og det ble ikke mulig å få en av soldatene i sikkerhet.
Den soldaten som var etterlatt, var blitt alvorlig såret. Fra skyttergravene kunne den unge løytnanten og mennene hans høre at han ynket seg. De visste at om de prøvde å redde denne soldaten, ville det være lite sannsynlig at redningsmannen kom fra det med livet i behold.
Den unge løytnanten nølte ikke lenge før han kravlet ut av gjemmestedet og kom seg bort til den døende mannen. Han fikk ham trygt tilbake, men løytnanten kom ikke i sikkerhet før han selv ble drept.
Etter at den soldaten som ble reddet, kom tilbake til Amerika, fikk foreldrene til løytnanten vite hvem han var, og at han bodde ikke langt unna. De ville gjerne bli kjent med denne unge mannen som sønnen deres hadde reddet. Det hadde jo kostet også dem å redde ham, siden sønnen deres hadde ofret livet for ham. Derfor inviterte de ham til middag.
Da den ærede gjesten ankom, var han tydelig alkoholpåvirket. Han var bøllete og ufordragelig. Han fortalte stygge vitser og viste ingen takknemlighet mot den mannen som ga sitt liv for å berge ham.
De sørgende foreldrene gjorde hva de kunne for at kvelden skulle bli hyggelig, men de lyktes ikke.
Endelig dro gjesten sin vei. Da faren lukket døren etter ham, begynte moren å gråte: «Tenk at den dyrebare sønnen vår måtte dø for en type som han der.»
Vi som er kristne, vender stadig tilbake til ett tema, og det er Guds kjærlighet. Og den kjærligheten viser seg aller størst i at Gud sendte sin egen sønn for å redde oss og dermed dø for oss.
Foreldrene til løytnanten sørget over sønnen sin. Men det ble en enda større sorg å se at hans død på en måte var forgjeves. Han som ble berget, viste ingen takknemlighet for at han var blitt reddet.
Vi mennesker gjør mye galt. Men noe av det verste er at vi ikke ser stort på og er takknemlige for den kjærlighet Guds egen Sønn, Jesus, har vist.
Bibelen sier at «mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus ... Knapt nok vil noen gå i døden for en rettferdig – skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.»
Gud som vet alt, og som kjenner alle hemmeligheter fra evighet av, kunne sagt: Er det virkelig verdt å risikere livet til min sønn for disse menneskene? Fortjener de en så krevende og farlig redningsoperasjon? Når de ikke viser takknemlighet, men bare går inn i et ødeleggende liv uten å tenke på Jesus, har de da noen verdi?
Ja, sier Bibelen. «Mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus.» Han «døde for oss mens vi ennå var syndere».
Jeg kan ikke bli ferdig med å beundre en slik kjærlighet.
Noe av det fine med den kjærligheten er at den er tålmodig. Den venter. Den gir nye sjanser.
Gud har elsket verden så høyt at han ga sin egen sønn, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Tror du dette?
Det ligger en fantastisk gave og hvile i å tro det. Det gir et levende håp for all fremtid.
For en kjærlighet!
OPM062
