Familielikheten
Da jeg begynte på skolen, ga klassekameratene mine et klengenavn til meg, og det var slett ikke et hyggelig navn. Jeg pleide å trekke meg tilbake for meg selv i frikvarterene og i spisepausen, fordi stikkene fra klassekameratene mine såret meg.
Det som var enda verre, var å dra til byen lørdag ettermiddag og føle at folk boret hull i meg med øynene sine. Alle sammen lurte på hvem som egentlig var faren min.
Da jeg var omtrent tolv år gammel, kom det en predikant til menigheten vår. Jeg pleide alltid å komme litt sent til slike møter, og gikk før de var slutt.
Men en dag sa predikanten velsignelsen så fort at jeg ikke kom meg ut i tide, så jeg måtte gå ut sammen med alle de andre.
Jeg følte alles øyne mot meg. Like før jeg kom til døren, følte jeg en stor hånd på skulderen min. Jeg så opp, og så var det predikanten som stirret på meg.
«Hvem er du, gutten min? Hvem sin gutt er du?»
– Jeg følte meg helt skamfull, og det var som en stor, svart sky hvilte over meg. Til og med predikanten ville altså slå meg ned med ordene sine.
Men idet han så på meg og studerte meg, eksploderte han i et bredt, varmt smil, som om han kjente meg igjen.
«Stans litt,» sa han. «Jeg vet hvem du er. Jeg ser familielikheten. Du er en sønn av Gud.»
– Og med det, forteller Ben Hooper, klappet han meg på ryggen og sa: «Du verden, du har fått litt av en arv. Gå til Gud og gjør krav på den!»
Ben Hooper forteller: – Dette var den viktigste setningen noen hadde sagt til meg. Jeg glemte den ikke. Jeg ble overbevist: Jeg hadde Gud til Far. Kristus til bror. Jeg var arving til det evige liv.
Slik fikk Ben Hooper sin verdighet og sitt håp, sin glede og sin trygghet i livet. Det som kjentes som et stikkende spørsmål, ble en bekreftelse på at han var noe og betydde noe.
Kan vi gi mennesker et ord til oppmuntring, et ord som viser respekt og omsorg? Der selvforakten er en dominerende følelse, kan en holdning preget av aksept løfte og gi nytt mot.
En predikant møtte en mann på toget, en mann han kjente litt fra før. Men nå var vennen ganske beruset, og han likte nok ikke at predikanten så ham slik. Men det var ingen dømmende holdninger hos ham.
Han sa bare: – Du er en så flott kar. Jeg er sikker på at Gud ville ha stor glede av å ha deg med i vennekretsen sin.
OPM067
