Fullstendig oversett

«Ifølge mine notater,» sa hertuginnen, «ble du ansatt for å se etter hunden.» 

«Ja, frue,» svarte James. 

«Men den hunden døde for syv og tyve år siden.» 

«Ja, frue,» sa han. «Hva ønsker De at jeg skal gjøre nå?» 

Snakk om å bli oversett! 

Alle liker å bli lagt merke til, anerkjent og bekreftet. Samfunnet har i hvert fall registrert oss med personnumre og adresser. Det er nesten umulig å bli oversett i samfunnet i dag. 

Men kan vi likevel bli oversett på det personlige plan? Hvilket ansvar har vi for å legge merke til hverandre? 

I Bibelen kan vi lese mange eksempler på at Jesus ikke overså mennesker. I landområdet Samaria møtte han en kvinne som var ute midt på dagen for å hente vann i brønnen. Alle de andre kvinnene hentet vann morgen eller kveld, så dette tydet nok på at hun følte seg utstøtt av det gode selskap. Men Jesus overså henne ikke, men sa vakre og minneverdige ord til henne. 

I byen Jeriko var det en mann som het Sakkeus, som var liten av vekst, og sikkert også følte seg utstøtt, for han var en høyt rangert skatteoppkrever i tjeneste for okkupasjonsmakten. Men Jesus overså ham ikke, men tvert imot inviterte han seg selv til å komme på besøk til Sakkeus. 

Jesus satt en gang og så på at folk la sine pengegaver i tempelkisten. Den han fremhevet mest etter den seansen, var en som ga aller minst, fordi hun var fattig, men hun ga aller mest, fordi hun ga alt hun hadde å leve av. 

Alle disse eksemplene sier noe viktig: Gud overser oss ikke, han verdsetter oss, selv om de fleste mennesker neglisjerer oss. 

To av Jesu disipler, Jakob og Johannes, var opptatt av å bli verdsatt og få en spesialstilling fremfor de andre ti. Jesus avslørte motivene deres. En slik innstilling skal ikke en disippel ha. I denne verden er man opptatt av posisjoner. «Den som opphøyer seg selv, skal fornedres, og den som fornedrer seg selv, skal opphøyes,» sa Jesus. 

Når en person trekker oppmerksomheten til seg selv, setter han andre på valg. Enten må vi komme med meningsløs smisking, uttrykke verdsettelse, eller nekte å si noe spesielt. Det er ikke alltid lett, for en bør jo være både sann og positiv. 

Kanskje den rette holdningen er å se hverandre, gi oppmerksomhet og anerkjennelse, og ros der det er noe å rose for. 

Men vi bør passe oss for å skryte av bare dem som alle andre skryter av. Og så bør vi tenke på stakkars James som ble oversett i tjuesju år.

OPM074