Ingen er uten håp

Det fortelles om en gammel alkoholiker som ble brakt til en klinikk i New York City. «Vet du at dette er femtiende gang du blir innskrevet hos oss?» spurte legen i pasientmottaket.

Den gamle tenkte seg om et øyeblikk og sa: «Det fortjener en feiring.» 

Legen ristet fortvilet på hodet og sa: «Jeg kan ikke gi deg noen drink. Du vet da det.» 

Den gamle mannen mumlet: «Det er ikke noe håp for meg, er det vel, doktor?» 

Legen tenkte seg om og sa: «Jeg skal si deg hva jeg vil gjøre. Vi har fått inn en ung mann her, 19 eller 20 år gammel. Dette er første gang han har kommet hit. Jeg vil gjerne at du går og besøker ham. Se grundig på ham, og la ham se grundig på deg. Kanskje han ikke vil velge den veien du har valgt.» 

Den gamle alkoholikeren ble sjokkert av disse ordene og utbrøt: «Vil du gi meg en drink hvis jeg gjør det?» 

«Ja visst,» sa legen, «hvis du gjør det, vil jeg skaffe deg en drink.» 

Dermed gikk den gamle mannen ned gangen og fant en kjekk ung mann som sto ved et vendepunkt i livet. «Du skjønner det, gutten min,» sa den gamle, «du vil neppe ønske å havne der jeg har havnet. En gang var jeg ung akkurat som du. Jeg hadde en mor som hadde drømmer for meg. Og selv hadde jeg også drømmer. Men nå kan du se på meg.» 

Da skjedde det noe inni den gamle mannen. Jo mer han snakket med den unge, dess mer skjønte han at han hadde en oppgave her i livet. Han måtte berge den gutten! 

De snakket sammen hele formiddagen, og til slutt ga de hverandre et løfte. Den gamle sa: «Hør nå hva jeg sier: Hvis du noen gang føler at du er nødt til å drikke, kan du ringe meg, er det greit?» Og gutten sa: «Jeg vil gjøre det samme for deg.» 

Det ble et vendepunkt for den gamle mannen. Han kom til å bli grunnleggeren av Anonyme Alkoholikere, bare fordi han fortalte om problemene sine for å berge en annen. Organisasjonen er bygd på kristne prinsipper og gir støtte og hjelp til dem som er aller mest bundet. 

På skrivebordet hos en prest sto et skilt, og teksten lød: «Vær tålmodig med meg. Gud er ikke ferdig med meg ennå.» 

Det var en humoristisk måte å si det på, at ingen av oss er fullkomne. Gud er ikke ferdig med å skape sitt univers og sitt folk. Det gjelder også den enkelte. Gud arbeider alltid med oss. 

Det bør også den tenke på som har sitt arbeid blant mennesker. 

Jeg har lest om en professor ved et prestestudium som spurte studentene om hvorfor de kunne tenke seg å bli prester. Én av dem svarte: «Fordi jeg liker å arbeide med mennesker.» 

Professoren så ham inn i øynene og sa: «Georg, du har ikke møtt særlig mange av de menneskene du skal arbeide med, har du vel det? Noen av dem er slett ikke bare hyggelige.» 

Det er sant. Men ingen er bare håpløse. Ingen er uten håp.

OPM076

 

Powered by Cornerstone