Minneordet skrives nå

I dette minneordet sto det skrevet: «Alfred Nobel, oppfinneren av dynamitten, foreslo en måte å kunne drepe flere mennesker i krig enn noen gang før, og han døde som en meget rik mann.» 

Faktisk var det Alfred Nobels eldre bror som var død, i avisen hadde de tatt feil av navnene. 

Men denne nekrologen gjorde et dypt inntrykk på Alfred. Han bestemte seg for at han ville bli husket for noe annet enn å finne måter å drepe folk på en effektiv måte, og at han var blitt svært rik. 

Dermed opprettet han Nobelprisen, som gis til forskere og forfattere og fredsstiftere. 

Nobel sa senere: «Ethvert menneske burde få sjansen til å korrigere sin nekrolog og sitt ettermæle midt i livet, og få skrevet et nytt.» 

Han har rett. Men den sjansen har vi faktisk. Ingen vet hvor lenge vi får leve. Siste kapittel er ennå ikke skrevet. Hva skal du og jeg bli husket for? 

Jeg har lyst til å fortelle om fyrst Potemkin, en russisk statsmann som knapt gjorde noe for å korrigere det ryktet han fikk. Fyrst Potemkin hadde Katarina den store som elskerinne og var statsminister i Russland. Han er beskrevet som en av de største svindlerne i russisk historie. 

Gjennom mange år ga keiserinnen penger til ham, slik at han kunne bygge kolonier og nybyggerområder i Sibir. Men han puttet pengene i egen lomme mens han hevdet at byggingen gikk fint og etter planen. Men ikke et eneste hus ble satt opp. Og Katarina, som var begrenset av sine keiserlige vaner, skjønte aldri at hun ble lurt. 

Men så hendte det overraskende at hun ville besøke en av de nye landsbyene. Dermed ga Potemkin ordre om at man i en fart skulle sette opp en kulisselandsby. Den skulle se flott ut utvendig, men uten noe innvendig. Keiserinnen ble så kjørt gjennom landsbyen. Hun gikk aldri ut av vognen sin, syntes alt virket flott, og ble fullstendig lurt av fasadene. 

Alfred Nobel blir husket for noe godt. Potemkin blir husket for en bløff. 

Jeg slutter med å fortelle om en amerikaner som satte gode spor etter seg. Henry P. Crowell ble smittet av tuberkulose da han var gutt, og fikk dermed lite skolegang. 

Etter at han hadde hørt predikanten Dwight Moody, ba den unge Crowell til Gud og sa: «Jeg kan ikke bli predikant, men jeg kan bli en dyktig forretningsmann. Gud, hvis du lar meg tjene penger, vil jeg bruke dem til å tjene deg.» 

Etter råd fra legen arbeidet Crowell utendørs i sju år og ble frisk av tuberkulosen. 

Da kjøpte han en nedslitt Quaker Mølle i Ravanna i Ohio. 

Før ti år var gått, var Quaker Oats, Kveker Havre, blitt et varemerke kjent av millioner. 

Og Henry P. Crowell holdt det løftet han hadde gitt til Gud. Etter først å ha gitt ti prosent av inntektene til kristelige formål, kunne han etter hvert øke prosenten mer og mer. 

Gjennom mange år ga han trofast mellom 60 og 70 prosent av inntekten sin til kristent arbeid. 

Hva som skal stå i minneordet etter deg, bestemmes i disse dager. 

OPM080