Ildsjeler
Henri Dunant ble født av velstående foreldre i Sveits i 1828. Han viste tidlig sterk medfølelse med mennesker som hadde det vondt. Han brukte mye tid på å hjelpe og oppmuntre unge mennesker, spesielt de fattige. Da han var atten år gammel, tok han initiativet til en kristen ungdomsforening.
I 1859, da Henri Dunant var tretti år gammel, var han på reise i Nord-Italia. Han hadde bare ett mål – å få støtte fra keiseren i Frankrike til et forretningsprosjekt i Algerie. Men keiseren, Napoleon den tredje, var travelt opptatt med å jage østerrikerne ut av Nord-Italia.
Da det store slaget ved Solferino fant sted, var Henri Dunant i området. Han kunne ikke tro det han fikk se. Franskmennene seiret over østerrikerne, men på slagmarken lå 40.000 døde, døende og sårede spredt utover i det blodige terrenget, til føde for skadedyr og gribber.
Dunant var ikke lenger opptatt av å få møte keiseren. Det han hadde sett, forandret ham og verden for alltid. Han satte kreftene inn i hjelpearbeidet, sendte bud på forsyninger, og skrev til venner i Sveits om hjelp. Gjennom tre dager strevde han sent og tidlig for å hjelpe under de forferdelige forholdene.
Så vendte han hjem. Han skrev ned det han hadde opplevd. Han kom med en sterk appell mot den skremmende umenneskeligheten han hadde vært vitne til. Han håpte å kunne påvirke folk slik at de kunne hindre eller i det minste redusere soldatenes lidelser.
Resultatet ble en bok: «Et minne fra Solferino», trykt i Genève oktober 1862. Denne berømte boken, som ble sendt i posten til innflytelsesrike mennesker over hele Europa, skapte stor oppstandelse.
I siste kapitlet i boken sin foreslo Henri Dunant at en opprettet provisoriske sykehus, at en utdannet frivillige, og at det var nødvendig å få i stand et internasjonalt samarbeid.
Etter mye arbeid fra Dunants side ble Genèvekonvensjonen undertegnet av 16 nasjoner i 1864. Der ble det slått fast at medisinsk personell skulle få være nøytrale under krig. Som banner og symbol valgte de et hvitt flagg med et rødt kors. Slik ble bevegelsen Røde Kors født.
Men det fins også andre ildsjeler i historien.
For to hundre år siden fantes det et skotsk regiment som holdt til i slottet i Edinburgh. Hver kveld kom de sammen og tok en skål. Og slagordet de ropte da, var: «Et rent sverd og en skitten Bibel.»
Og det var da en merkelig skål?
Nei, for det rene sverdet betydde at de håpte de aldri måtte bruke sverdet i kamp. Og den skitne bibelen betydde at Bibelen måtte bli flekkete og fillete fordi den var i stadig bruk.
Bibelen var ikke bare en lykkeamulett for disse soldatene. Den hadde de tillit til, den veiledet deres samvittighet og var en god følgesvenn.
Jeg tenker med glede på ildsjeler som Henri Dunant og det skotske regimentet i Edinburgh.
OPM086
