Johannes Smidt og Guds ledelse

En høyt elsket prest og biskop i sin tid var Johannes Smidt. Han fikk sine åndelige impulser fra Oxford-vekkelsen i mellomkrigstiden, virket i Sandefjord, ble sjømannsprest i London, sokneprest i Ullern i Oslo og biskop i Agder.

Gjennom Oxford-vekkelsen hadde han fått åpnet øyene for hvordan Gud kan lede oss i hverdagen, bare vi lytter etter hans ledelse og legger merke til hvordan han virkeliggjør sine planer gjennom oss. 

Et par eksempler – til oppmuntring for oss i dag – tar jeg med fra Johanns Smidts bok «Hva livet har lært meg». Han skriver: 

«Når jeg nå som gammel ser tilbake på et langt liv, ser jeg tydelig Guds styrelse som en vev i hele bildet. Av de utallige husker jeg ett i farten. Det var en dag jeg var hjemme i sommerferien, vi bestemte oss for å foreta en lengre seiltur. Vi seilte ut Oslofjorden og tenkte oss nedover svenskekysten. 

Men da vi kom nedover mot Færder, satte det inn med en stiv sydost så vi måtte oppgi planen. Vi kom oss så vidt rundt Tønsberg Tønne, måtte falle av og stå inn til Sandefjord, til min gamle menighet. 

Nokså slukøret kom jeg hjem etter den store seilturen. 

Men da jeg satt i stuen hjemme, kom en venn av huset innom. ’Er du her?’ sa hun. ’Det ligger en ung slektning av meg som tror han skal dø. Han bare spør etter deg.’ 

Jeg gikk straks til ham og fikk tale ut med ham. Og det klarnet opp for ham. 

Etterpå sa han: ’Det var Jesus.’ 

Jeg festet meg ikke ved det, men i dag er jeg ikke i tvil om hvem det var som sendte den sørøstlige vinden. ’Han som kan stormen binde og bryte bølgen blå.’ 

Jeg har forresten også møtt hva jeg vil kalle Guds smil i dette med Guds styrelse,» fortsetter Johannes Smidt. «Bare et lite eksempel: Under krigen skulle det holdes en tilstelning for et veldedig formål. Jeg ville gjerne sende noe til utlodningen, men det var ikke greit i krigens dager. 

Så fant jeg på å sende en sekk kålrot fra hagen. Men etterpå satt jeg og tenkte på at den kålroten kunne vi jo trenge selv. Det var visst vettløst å sende den ut av huset. 

Som jeg satt slik, ringte det på døren, og utenfor sto en mann som jeg ikke kjente. Han hadde en stor sekk kålrabi og spurte om ikke presten hadde bruk for den. Slik kan Gud tale,» skriver Johannes Smidt. 

Og for min del tenker jeg når jeg leser slike opplevelser: Herre, led også meg i ferdiglagte gjerninger denne dagen!

OPM105
 

Powered by Cornerstone