Samtaler på sykehuset

«Gud plasserer oss forskjellige steder. Overalt har vi oppgaver,» sier en eldre venn av meg. Han har slitt med ujevn helse, og ved flere anledninger ble han innlagt på sykehus.

Men slike opphold, som kan være krevende og skremmende, så min venn som anledninger til å få kontakt med folk som kunne trenge åndelig hjelp. 

En gang han lå inne for en operasjon, traff han på en ung mann som hadde mange komplikasjoner. Min venn forteller: «Vi lå ved siden av hverandre. Det gikk ikke lang tid før vi kom i samtale. Etter en liten stund dreide samtalen inn på åndelige spørsmål. Jeg merket at han var veldig åpen. 

Så hendte det en natt. Vi hadde det ikke godt, noen av oss. Vi lå og snakket sammen hele natten. Da følte jeg det var en kolossal åpning for det åndelige. 

Neste dag ble den tredje mannen på rommet utskrevet. Da kunne den unge få plassen ved vinduet. ’Jeg sier takk for det,’ sa han, ’men jeg vil heller ligge ved siden av han gamle.’ 

Etter en tid ble han dårligere. Han ble flyttet til en annen avdeling. Selv ble jeg liggende to–tre døgn til, og jeg tenkte på ham hele tiden, og jeg ba til Gud for ham. Jeg ville også gjerne snakke mer med ham før jeg reiste fra sykehuset. 

Jeg fikk en sykepleier til å fortelle meg hvor på sykehuset han var nå, og så dro jeg ned til rommet hans. 

Da jeg kom inn til ham på rommet, var han akkurat i ferd med å ringe meg. Han satt med telefonen i hånden. «Jeg visste at du ville komme,» sa han. 

Jeg siterte et ord fra Bibelen, ba for ham, og vi gråt, begge to. 

Jeg vet ikke hvordan det gikk. Men da jeg dro fra ham, var jeg ikke i tvil om at han var blitt frelst,» forteller min venn. 

Og jeg gleder meg med ham, at han fikk denne fine opplevelsen av å bli ledet av Gud. 

Det er noe eget ved dem som lar seg lede av Herren i himmelen til å ta kontakt med enkeltmennesker, og være disponibel når det trengs. Du blir både glad og ydmyk når du møter dem, og du spør deg selv hva som mangler i ditt eget kristenliv. 

Én har sagt at «Åndens røst er så stillferdig at hvis du ikke lever nær til Gud, så vil du ikke høre den». 

En som het Schauffler og hadde erfaring med å bli ledet av Gud der han var, skrev: 

«Det er ingen vansker med ledelse, hvis vi bare vil bli ledet. Vansken ligger der – at vi ønsker å lede, ikke å bli ledet. Stille faller vi i grøfta og drar kanskje andre med oss. Gud har lagt omsorg i at vi blir ledet endog i små ting, hvis vi bare er villige til å bli ledet.» 

En trenger ikke vite hva en skal gjøre. Det viktige er å få være trygg i at Gud vet hva han gjør. 

«Hele veien går han med meg, å, hva kan jeg ønske mer? Kan jeg tvile på hans godhet når hans ledelse jeg ser?» 

OPM168
 

Powered by Cornerstone