En orientalsk stall
Han var blitt tatt til fange etter at kommunistene hadde tatt makten i Kina i 1949, og fremtidsutsiktene var menneskelig sett ikke særlig lyse.
De som hadde tatt ham til fange, jaget ham dag og natt over frosne fjellvidder. Han begynte å bli redd for at han skulle miste livet i dette øde og kalde området på jordens tak.
Sent en ettermiddag sjanglet han inn i en liten landsby hvor han fikk et rom i andre etasje, han fikk børstet seg ren og ble varmet av en liten kullovn.
Etter en mager kveldsmat ble han sendt ned til første etasje for å gi hestene mat. Det var svært mørkt og kaldt. Han klatret ned langs en trestamme som det var skåret trappetrinn i, og fant at han måtte finne fram i bekmørke.
Støvlene hans laget skvulpelyder i gjødsel og halm på gulvet. Den intense og stinkende duften av dyr var kvalmende. Hestene stønnet av tretthet, halene hang tungt ned, men misjonæren fryktet for at de ville sparke på ham hvert øyeblikk. Geoffrey var kald, trett, ensom og syk, og han begynte å synes synd på seg selv.
«Mens jeg fortsatte å famle meg frem i mørket,» skrev han senere, «slo det plutselig inn i tankene mine. Hvilken dag er det i dag? Jeg måtte tenke etter. Mens jeg reiste, var dagene blitt rotet sammen for meg. Plutselig gikk det opp for meg: Det er julaften. Jeg stanset og sto helt stille i denne orientalske stallen. Tenk på at frelseren min ble født i en stall som dette! Tenk at han kom hele veien fra himmelen til en ussel stall i Østen. Og det som gjør enda større inntrykk, er at han gjorde det for meg.
Jeg måtte tenke på hvordan menneskene lager seg et romantisk bilde av krybben og korset, som for å skjule realismen i det hele. Da han skulle fødes, ble han overlatt til stanken fra dyr, og ved sin død ble han overlatt til spott fra kjeltringer,» skriver Geoffrey T. Bull, og han avslutter dette avsnittet i sin selvbiografi: «Jeg vendte tilbake til mitt varme, rene rom, som jeg kunne nyte godt av til og med som fange, og jeg bøyde meg i takknemlighet og tilbedelse,» forteller misjonæren.
Det er ganske forunderlig at den eneste i verdenshistorien som kunne velge hvor han skulle bli født, han valgte en stall og en krybbe.
Martin Luther sier et sted at vi ikke må flagre for høyt, men holde oss til stallen og krybben og de enkle klærne Kristus ble svøpt i. Og det knytter Luther til ordet om at «i ham bor hele guddommens fylde legemlig» (Kol 2,9).
Det er kanskje ikke jul når du leser eller hører dette. Men julen er verdt å tenke på hele året. Det sto i et blad for hjemmekos og familiehygge: «Jeg skulle ønske jeg kunne legge noe av julens ånd i krukker, og åpne en krukke minst én gang i måneden.»
Det pludrete Jesusbarnet i krybben kan gi oss varme følelser og sentimentale tanker. Men salmedikteren sier det sterkt: «Tenk hvilket under at Gud kommer til oss her nede! Tenk hvilket offer den kostet, vår evige glede!»
OPM200
