Den mystiske pakken

En dag før jul fikk Michael Achorn melding om at han hadde fått en pakke i posten. Den var 60 cm lang og veide 20 kilo. Det er Time magazine som for noen år siden fortalte denne historien fra Troy i Michigan.

 Postkontoret ringte til kona i huset, Margaret, om at pakken var kommet, og hun dro av sted for å hente den. Da hun hadde tatt imot pakken, dro hun tilbake til kontoret sitt. 

Men så begynte hun å bli bekymret. Pakken var adressert fra en stor butikk-kjede. Men selv om avsenderen hadde samme etternavn som hun og mannen, kjente hun ikke noen med det navnet avsenderen hadde, nemlig Edward Achorn. 

Hun ble mer og mer bekymret. Hva om hele greia var en bombe? Hun ringte til en ansvarlig ved postkontoret. Posten sendte hele sitt antiterrorteam – med åtte tjenestebiler og en pansret lastevogn. De la den antatte bomben inn i den armerte lastevognen og kjørte den til et øde sted på et nes i en stor elv. Der surret de sprengstoff rundt pakken, og så foretok de «en fjernstyrt åpning» av den, som de sier i det faget. 

Da røyk og støv hadde lagt seg, var det eneste de fant igjen, garantiseddelen for innholdet: En stereoradio med CD-spiller til en verdi av omtrent to tusen kroner. Det eneste virkelig mystiske var hvem Edward Achorn var, og hvorfor han hadde sendt til Michael og Margaret Achorn en så hyggelig julepresang. 

Jeg synes denne historien sier noe karakteristisk om oss mennesker. Hvis vi ikke vil ta imot en gave, så vil vi ikke. Er vi redd for avsenderen, eller vi kjenner ham ikke, blir gaven avvist. 

Er det også slik med den gaven som Gud ga oss i julen? Er noen redde for Gud fordi de overhodet ikke kjenner ham? 

Ingen kan tvinge oss til å åpne den gaven Gud har gitt oss i og med Jesus. Hvis vi åpner den med vold og makt, ødelegger vi den. I stedet må vi åpne den i den samme ånd som den er gitt – i kjærlighet. 

Tar vi imot Guds gave i Kristus i takknemlighet og kjærlighet, kan vi trenge et helt liv for å pakke opp, åpne og verdsette den milde og gode gaven som er gitt i nåde og velvilje. 

En har sagt at hvis vårt største behov som mennesker hadde vært informasjon, ville Gud sendt oss en lærer. 

Hvis vårt største behov hadde vært teknologi, ville Gud sendt oss en vitenskapsmann. 

Hvis vårt største behov hadde vært penger, ville Gud sendt oss en økonom. 

Hvis vårt største behov hadde vært fornøyelser, ville Gud sendt oss en artist. 

Men vårt største behov er tilgivelse hos Gud og mennesker, og derfor sendte Gud oss en Frelser! 

Han kommer beskjedent i en stall og en krybbe, i tro og tillit kan han pakkes opp og tas imot som Guds store gave til oss. 

Gud sjokkerte verden med en baby, ikke med en bombe. 

OPM201
 

Powered by Cornerstone