Glød med ispose

Filmskuespilleren Meryl Streep ble hedret for en fremragende prestasjon i en film som ble lansert i 1987. Hun spilte en fillete og forkommen kvinne som døde i et billig hotellrom.

 Meryl Streep la et stort engasjement for dagen i å gjøre denne scenen i filmen Ironweed (norsk versjon: «Jerngress») så realistisk som mulig. I over en halv time før opptaket omfavnet hun en pose med isklumper i et energisk forsøk på å leve seg inn i hvordan det føles å ha en død kropp. 

Og da kameraene kom på, lå hun der stille mens skuespilleren Jack Nicholson gråt og ristet på den kalde kroppen hennes. Hun bare lå der ubevegelig gjennom opptak etter opptak, ja, også mellom opptakene. 

Et av medlemmene i filmteamet ble redd, vendte seg til regissøren og sa: «Hva foregår her? Hun puster ikke!» 

Da regissøren så på henne, så han ingen tegn til liv, men han bare fortsatte med opptakene. Etter at scenen var ferdig og kameraene skrudd av, rørte hun fremdeles ikke på seg. Hun trengte ti minutter på å komme til hektene og ut av den tilstanden hun hadde senket seg ned i. 

Regissøren var forbløffet og sa: «Det kaller jeg skuespillerkunst!» Meryl Streep var villig til å gå en ekstra mil og gjøre noe utenkelig for å utføre en stor dramaprestasjon. 

Det går altså an å vise glød og engasjement med en ispose. 

Jeg blir grepet av mennesker som setter alt inn på å lykkes. Det er i visse sammenhenger milelangt mellom personer preget av entusiasme, iver og gnist for en god sak. Det er som om det gode formålet tar tak i dem og overvelder dem, slik at de blir henført i ordets egentlige betydning. 

Begeistring er smittsomt. Det er også mangel på begeistring. Derfor gjør vi klokt i å være sammen med ivrige mennesker. De som gnistrer, kan tenne andre i brann. De bør ikke tenne for en hvilken som helst sak, men for det gode. «Det er godt å vise iver i det gode alltid,» skriver apostelen Paulus. 

Derfor skal vi ikke være redde for entusiasme. Man kan ikke lykkes med noe uten den. Engasjerte mennesker vil alltid kunne inspirere, om ikke annet, så til en motinnsats. 

Det kan koste å være hengiven. Kong David skrev en gang til Gud at «nidkjærhet for ditt hus har fortært meg, og hån fra dem som håner deg, er falt på meg». 

Og profeten Elias bar nok på en viss resignasjon i ordene da han skrev: «Jeg har vært nidkjær for Herren, hærskarenes Gud … Jeg er alene tilbake, og meg står de etter livet.» Iver for det gode er dyrebar, men bærer frukt. 

Paulus oppmuntret til at troende mennesker «framstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag». 

Det koster å la kroppen klynge seg til en ispose. Det koster å legge seg på et brennofferalter. Bildene er sterke, men sier noe om den gode frukt av hengivenhet. Vi skal være levende offer. Og levende offer har det ved seg at de gjerne vil krype ned og bort fra alteret. 

En Meryl Streep var henført av sin rolle og sin innsats. I dag etterlyser jeg noen som er ivrige for det gode, for Guds sak, på sin måte, på sitt sted. 

OPM207 
 

Powered by Cornerstone