Bønnesvar i rette tid

Da en av sykepleierne fylte vannflasken, den eneste de hadde, gikk den i stykker. De pakket babyen godt inn i et teppe og sov sammen med den.

Det lille barnet klarte seg gjennom natten og morgenen. Helen samlet de andre barna til morgenbønn, som hun pleide å gjøre hver dag. Hun forklarte hva som hadde skjedd, om den to år gamle jenta, som gråt fordi moren var død, og den lille nyfødte søsteren, og at den lille sannsynligvis ville dø neste natt fordi de ikke hadde noen varmeflaske.

En ti år gammel jente som het Rut, begynte da å be med en frimodighet som bare et barn kan vise. Hun sa: «Gud, vær så snill og send oss en varmeflaske. Det vil ikke hjelpe noe hvis den kommer i morgen, Gud, for da er babyen antakelig død, så vær så snill og send oss en flaske i ettermiddag. Og når du først gjør det, send en liten dukke til den lille jenta så hun skjønner at du virkelig er glad i henne.» Helen følte seg noe presset. Hun visste at Gud kan gjøre alt, men det fins da grenser, ikke sant?

Den eneste måten Gud kunne svare på denne spesielle bønnen ville være om det ble sendt en pakke fra England. I løpet av de fire årene Helen hadde vært i Afrika, hadde hun aldri mottatt noen pakke hjemmefra. Og hvis noen sendte en pakke, hvem ville legge ved en varmeflaske? De bodde jo ved ekvator!

Senere på ettermiddagen kom en bil og leverte en stor 11 kilos pakke ved døren til dr. Helen. Da hun kom hjem for dagen, så hun den og samlet barna omkring seg. Hun åpnet esken og trakk opp fargerike klær til barna, bandasjer og mye annet. Og så fant hun plutselig en flunkende ny varmeflaske!

Helen begynte å gråte. Hun hadde ikke bedt Gud om å sende den, for hun trodde egentlig ikke at han kunne. Men Rut, den ti år gamle jenta, trodde. Hun løp fram og sa: «Hvis Gud har sendt flasken, så må han ha sendt dukken også!» Hun romsterte rundt i esken, og så trakk hun opp en liten, vakkert påkledd dukke. Hun hadde aldri tvilt på hva Gud kan gjøre. Hun så opp på Helen og sa: «Kan jeg få gå sammen med deg, Mammy, og gi denne dukken til den lille jenta, så hun skjønner at Jesus virkelig er glad i henne?»

Pakken hadde vært på vei i hele fem måneder. Helens tidligere søndagsskoleklasse hadde samlet tøy og gaver, og lederen var blitt minnet om å sende en varmeflaske. Hun hadde vært lydig mot minnelsen hun hadde fått, å sende en varmeflaske til ekvator. Og en av de andre jentene hadde lagt ved en dukke til et afrikansk barn – fem måneder før en ti år gammel jente hadde bedt Gud om å sende dukken nettopp den ettermiddagen.

Bibelen har dette løftet fra Gud: «Før de roper, skal jeg svare.»

OPM736