Når et barn lider
«Jeg kommer til dere med et sterkt ønske om forbønn for min datter Karina på 10 år. Hun har ADD og en fryktelig angst, som til tider setter seg fast i den lille sjelen hennes. Da blir hun redd og maktesløs. Vi foreldre lider med henne og klarer snart ikke mer. Det er uutholdelig å se et lite barn lide på den måten. Vi vil med dette samle en gjeng som sammen kan ta med Karina i forbønn. Vi som familie trenger også forbønn om vi skal komme gjennom dette igjen og igjen.»
Alle er kanskje ikke klar over hva ADD er. Det heter på engelsk «Attention deficit disorder» og blir også kalt ADHD. Det kjennetegnes av hyperaktivitet, uoppmerksomhet og impulsivitet. Det er en av de vanligste diagnostiserte forstyrrelsene hos barn, og det kan ramme tre til fem prosent av alle barn. For noen fortsetter problemene inn i voksen alder.
Barn som lider av dette, kan ha svake skoleresultater, konsentrasjonsvansker, følelsesmessig umodenhet og sosiale vansker. Karina sliter med angst, fikk vi høre.
Kan Jesus helbrede? Ja, han kan. Og han vil helbrede dem som vender seg til ham for å få hjelp.
Men helbredelsen kan komme nå, om ti år, eller i evigheten.
Av og til gjør han menneskers svakhet til deres styrke. Vi vet ikke og har ikke svar. Det viktigste vi kan gjøre, er å bli opptatt av Jesus og at han kan hjelpe oss.
Jeg vil fortelle om en hendelse som er gjengitt i Bibelen. Jesus og disiplene hadde hatt en storartet åndelig opplevelse på et fjell, men så havnet de rett ned i en virkelighet preget av sykdom og elendighet.
En mann kom og falt på kne for Jesus og sa: «Herre, forbarm deg over min sønn! Han er månesyk og lider ille, for ofte faller han i ilden og ofte i vannet. Jeg brakte ham til dine disipler, men de var ikke i stand til å helbrede ham.»
Vi vet ikke akkurat hva de mente med betegnelsen månesyk. Symptomene kan tyde på at det handlet om epilepsi. Men Jesus så på det som en form for besettelse, truet den onde ånden og helbredet gutten. Men før det sukket han noen skarpe ord om en ond slekt og mangel på tro. Disiplene viste en svak og hjelpeløs tro, den var ikke en gang så stor som et sennepskorn.
Saken er at vi mennesker er hjelpeløse overfor de mange former for lidelse som fins i denne verden. Vi er selv bundet av ondskapen og den åndelige blindheten. Og det er godt for oss at vi innrømmer hvor ubehjelpelige vi er.
Det vi kan gjøre, er å bli mer opptatt av Gud. Vi skal hjelpe Karina og alle som henne, med best mulig legehjelp, terapi, god oppmerksomhet og støtte.
Samtidig kan vi si som det står i Skriften: «Du vår Gud … vi har ikke styrke nok … og vi vet ikke hva vi skal gjøre. Men til deg er våre øyne vendt.»
Så derfor vender vi øynene mot Gud og innrømmer vår manglende styrke. Vi har blikket festet på Herren i himmelen helt til han griper inn og hjelper.
Han er god.
Han har omsorg.
Også for Karina og hennes nærmeste.
OPM242
