Informasjonen

Han het Paul og bodde i en liten landsby for mange år siden. På den tiden var telefonen styrt av sentraler, som koblet opp linjene. Paul var bare en liten gutt da familien hans fikk et telefonapparat før andre i nabolaget.

Det var en trekasse festet til veggen, med høreapparat og ledning festet til siden, og mikrofon som en tut på selve apparatet. Paul var fascinert da moren og faren brukte telefonen, og han skjønte at et eller annet sted inni apparatet bodde det en merkelig person.
 
Hennes navn var Informasjonen. Hun visste alt. Hun kunne opplyse om alles nummer, om korrekt tid og mye annet. 
 
Pauls første opplevelse med Informasjonen kom da han var alene hjemme og nesten knuste fingeren sin med en hammer. Smerten var forferdelig og han visste ikke hva han skulle gjøre. Men så kom han til å tenke på telefonen. Han trakk en stol inntil, sveivet og sa: «Informasjonen!» 

Det kom et klikk eller to, og en klar stemme svarte: «Informasjonen.» 

Paul ropte inn i telefonen: «Jeg har skadet fingeren min.» 

«Er ikke moren din hjemme?» 

«Nei,» sa Paul, «Jeg traff fingeren med hammeren, og det gjør fryktelig vondt.» 

«Kan du åpne en isboks dere kanskje har?» 

«Ja.» 

«Få tak i litt is og hold den på fingeren.» 

Det gjorde Paul, og det hjalp.
 
Fra den dagen av bestilte Paul Informasjonen for alt mulig. Damen hjalp ham med geografi og regning, hun lærte ham å stave ordet fikse. Hun lærte om hva slags mat han skulle gi til marsvinet sitt. Og da kanarifuglen døde, lyttet hun til Pauls sorg og trøstet: «Paul, husk at det fins en annen verden å synge i.» De ordene trøstet og ga Paul motet tilbake.
 
Da Paul var ni år gammel, flyttet han med familien til Boston. Men ettersom årene gikk, savnet han Informasjonen. Så han ringte sentralen i landsbyen han kom fra, og spurte etter Informasjonen. Som ved et under fikk han høre den samme klare stemmen som han kjente så godt. Det ble en pause, og så spurte han: 

«Kan du hjelpe meg å stave ordet fikse?» 

Så ble det en pause igjen, og så sa stemmen: «Jeg vil tro at fingeren din er bra igjen nå?» 

Paul lo og sa: «Er det virkelig deg fremdeles. Har du peiling på hvor mye du har betydd for meg da jeg var liten?» 

Hun svarte: «Har du peiling på hvor mye telefonene fra deg betydde for meg? Jeg har ikke barn selv, og jeg så faktisk frem til å høre fra deg.» 

De ble enige om å holde kontakten, og da kunne Paul bare spørre etter Sally.
 
En tid etter ringte Paul igjen og spurte etter Sally. «Er du en venn?» ble det spurt. 

«Ja, en gammel venn.» 

«Da er jeg lei meg for å måtte fortelle at Sally arbeidet bare av og til de siste årene, fordi hun var syk. Hun døde for få uker siden.» Men før telefonen ble lagt på, svarte informasjonsdamen: «Sa du at du het Paul?» 

«Ja.» 

«Sally skrev en hilsen til deg. Hun skrev den i tilfelle du kom til å ringe. Her står: ’Når Paul ringer, så si at jeg fremdeles sier: Det fins en annen verden å synge i. Han vet hva jeg mener.’» 

Paul avsluttet samtalen og visste hva Sally hadde ment. Det fins en annen verden å synge i. Foran tronen skal vi synge en ny sang, som de kan lære som er frikjøpt fra jorden (Åp 14,3).

OPM412

 

Powered by Cornerstone