Vandrehistorier

Har du hørt om vandrehistorier? Det er artige beretninger som går fra munn til munn, fra avis til avis. Det er ikke så farlig om de er sanne eller ikke. For de er morsomme, makabre, sier noe spydig, eller et eller annet.

Berømt er historien om George Turklebaum, ja, den er så berømt at den har fått plass i leksikonet Wikipedia som et eksempel på en ekte vandrehistorie.
 
George Turklebaum, 51 år gammel, arbeidet som korrekturleser for et forlag i New York. Han døde ved sitt skrivebord, og det gikk fem dager før noen av hans 23 kolleger oppdaget det. Han kom først på jobb og gikk sist, så ingen skjønte situasjonen. Historien er brakt videre av store britiske aviser, ja, til og med av BBC. En overskrift lød: «Død mann arbeidet i en uke.» Alle syntes det var en forferdelig historie, som viser hvor dumme folk er i USA, og hvor likegyldige vi mennesker er overfor hverandre.
 
Men så begynte noen å påstå at etter to–tre dager vil et lik forandre seg og begynne å lukte. Likevel ble historien sendt på epost mellom tusener av kontorarbeidere med diverse moralske tillegg: Vi må passe på hverandre. Tenk om jeg blir oversett! En predikant sa: «Dette viser at vi må lese i Bibelen og be hver dag, ellers kan vi dø mens alle tror vi lever.» Vakker tanke, men feil blir det likevel, for George Turklebaum fins ikke, han er et resultat av noe en eller annen har funnet opp. Vi føler jo med mennesker som ikke blir verdsatt eller lagt merke til. Derfor har historien gått over hele verden.
 
George Turklebaum er neppe lei seg for denne vandrehistorien, for han fins ikke. Men hva vi hører og tenker og tror, har jo en viss betydning. Særlig hvis vi snur det rundt og sier at vi ofte tror noe forferdelig feil om et virkelig menneske. Utallige mennesker har fått sitt rykte ødelagt og fremtiden spolert fordi «alle tror at noe er sant», noe som viser seg ikke å være sant.
 
Den praktiske og jordnære bibelske forfatteren Jakob sa på sin forsiktige måte at vi må prøve å ligge unna sladder og upresise gjettinger. «Men framfor alt, brødre,» sa han: «La deres ja være ja og deres nei være nei, for at dere ikke skal falle under dommen.» (Jak 5,12).
 
Skal ordene våre bety noe, bør vi knytte dem til sannheten og troverdigheten. Jesus snakket sant, ja, han omtalte seg selv som sannheten. Derfor ønsker han ikke at etterfølgerne hans skal ødelegge hans gode navn og rykte ved å formidle noe usant og utgi det for å være fakta. Jesus selv fortalte lignelser og historier, og vi skjønner at mange av dem var oppdiktet for å få fram et poeng. Men hvis poenget blir borte fordi folk tror det hele har hendt, og poenget faller når de skjønner at det ikke har hendt, får vi et problem.

OPM414
 

Powered by Cornerstone