Gråt og latter
Hvordan faren hadde reagert, tier historien om. Men en reaksjon hadde det nok vært.
Å le er en god ting, men det er ikke alltid like vellykket. Alt har sin tid. Her er snakk om å vise medfølelse. Vi snur lett på tingene og smiler når noen har det vondt, særlig når vi sa fra på forhånd, og nå kan triumfere med et: «Var det ikke det jeg sa?» Og så kan vi være sure når noe hyggelig hender for andre, spesielt fordi vi tenker: «Hvorfor kunne ikke heller jeg oppleve dette?»
Bibelens ideal er: «Gled dere med de glade, og gråt med de gråtende!» Vi får et varmere og mer menneskevennlig fellesskap hvis vi får bedre, digitale antenner for følelser og viser sann medfølelse.
En som heter Marion Leach Jacobsen, forteller om en førsteklassing Billy, som hadde en kamerat som het Jim. Jim mistet faren sin i en traktorulykke. Billy hadde stor omsorg for kameraten sin og ba til Gud for ham hver dag. En dag Billy gikk nedover trappa på skolen, fikk han øye på Jim og bestemte seg for å ta kontakt.
«Hvordan går det med deg?» spurte Billy.
«Å, jeg har det bare bra,» svarte Jim.
«Du kan vite at jeg ber for deg hver eneste dag, og det har jeg gjort helt siden faren din ble drept.»
Jim stoppet opp og så på Billy, tok ham i hånden og ledet ham til baksiden av skolebygningen. Så åpnet han seg.
«Du skjønner, det var ikke helt sant da jeg sa at jeg har det bare bra. Det går ikke så bra. Vi har problemer med kuene og maskinene. Mor vet ikke hva hun skal gjøre. Men jeg visste ikke at du ber for meg.»
Eksemplet kan vise oss at det antakelig er mange mennesker som har det vondt, men som ikke vil si noe om det, hvis vi bare spør overfladisk om hvordan de har det. Viser vi ekte medfølelse og får fram at det virkelig betyr noe for oss om andre har det bra, kan det hende de blir trygge nok til å åpne seg og fortelle den egentlige historien.
I et dikt av Michael Quoist heter det:
Herre, hvorfor ba du meg om å elske alle mennesker som søsken?
Jeg har prøvd, men nå kommer jeg tilbake til deg – skremt.
Herre, jeg hadde det så fredelig hjemme, jeg levde et komfortabelt liv.
Jeg hadde alt det jeg trenger og kunne bare kose meg.
Jeg var alene, jeg hadde det fredfullt.
Jeg var beskyttet fra vind og regn og holdt meg ren og pen.
Det kan koste å vise medfølelse. Det er lett å si, men vanskeligere å leve etter ordet: «Gled dere med de glade, og gråt med de gråtende!»
OPM415