Utopi og tro

Men dette er ikke sant når det gjelder virkelig kristendom. Andre religioner kan bygge på myter, eventyr og sagn. Men når det gjelder kristen tro, er det et viktig poeng at den er en historisk religion. Vi kjenner stedene, vi kjenner tidene for det viktige som har hendt. 

Det greske ordet topos betyr sted. En topografi er en beskrivelse av et sted. Noe utopisk er noe som ikke har et sted. Men det gjelder altså ikke kristendommen.
 
Hovedpersonen for troen vår er Jesus Kristus. Trosbekjennelsen sier om ham at han ble født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, for opp til himmelen, og så videre. Dette hendte i tiden og på steder vi kan finne den dag i dag. 
 
De vise mennene ble ledet til det stedet der Jesus var født, i Betlehem. De første kristne ble ledet til stedet der Jesu kropp var lagt etter døden på korset. Der og da fikk de høre: – Se, der er stedet hvor de la ham. Han er ikke her, han er oppstått.
 
Vi bruker jo i dag både fødsels- og dødsattester, og der er navn, tid og sted de viktigste opplysningene. En fødsel og en død kan ikke være en utopi, de er forankret i virkeligheten. Navnet ditt og mitt skal stå på en gravstein en dag. 
 
Da Lukas skrev sine historieverk, Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger, la han vekt på at han arbeidet som historieskriver, ikke som myteforteller. Han ville formidle fakta. Lukas hadde gått nøye igjennom alle øyenvitneskildringene fra først til sist, og han hadde som mål å vise hvor pålitelig det var, det som den kristne undervisningen bar videre.
 
I Det gamle testamente leser vi om en opplevelse på et spesielt sted. Patriarken Jakob var på flukt og la seg til å sove under åpen himmel. Da drømte han og så en stige reist opp mot himmelen. Og så fikk han høre gode ord fra Gud, med løfter om velsignelse og landområder å bo i. Så står det at «Da Jakob våknet av sin søvn, sa han: Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke. Han ble grepet av frykt, og sa: Hvor forferdelig er ikke dette sted! Her er sannelig Guds hus, her er himmelens port.» 

Stedet der han fikk de gode ordene, var altså et sted der Gud viste seg for ham, og han fikk den tanken at dette var et hellig sted. Ja, han reiste en minnestein der og da. Det ble senere et sted for bønn og gudsdyrkelse. Og de troende i gammel tid kunne si: «Herre, jeg elsker ditt hus, din bolig, stedet hvor din herlighet bor.»
 
Betyr det at vi skal dyrke hellige steder også i dag? Nei, men de kan være steder som tjener til å minne oss om ting. Jesus sa: «Den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha.» Det kan skje når som helst og hvor som helst. 

Troen er ikke utopisk, den er knyttet til steder. Men vi kan leve troens liv hvor som helst.

OPM421