Professoren og speilet

En klok professor ved navn Alexander Papaderos var ekspert på gammel gresk historie. En gang hadde han et seminar over to uker om gresk kultur.

 Ved slutten av siste timen slo han som vanlig ut med hånden og spurte: «Er det noen spørsmål?» 
 
Det ble helt taust. De to ukene med seminar hadde vakt spørsmål for en hel levetid, men akkurat nå var det bare stille. «Ingen spørsmål?» Papaderos sveipet over rommet med øynene sine. 
 
Dermed stilte forfatteren Robert Fulghum følgende spørsmål: «Dr. Papaderos, hva er meningen med livet?» 

Studentene lo, de fleste tok det som en fleip, og mange av studentene forberedte seg på å forlate rommet. 
 
Men Papaderos rakte opp hånden og fikk alle til å være rolige. Deretter så han lenge på Robert, som for å sjekke om han mente spørsmålet på alvor, og så sa han: «Jeg skal svare på spørsmålet ditt.» 

Han tok opp lommeboken sin og trakk ut et bittelite, rundt speil, på størrelse med en mynt. «Da jeg var barn, var vi svært fattige. Det var krig, og vi bodde i en landsby i et lite befolket område. 

En dag fant jeg på veien en bit av et knust speil. En tysk motorsykkel var kjørt til vrak, og deler lå spredt omkring. Jeg prøvde å finne alle bitene av speilet og sette dem sammen, men det var umulig, derfor beholdt jeg bare den største biten. Denne. 

Jeg slipte den mot en stein, og jeg fikk den til å bli rund. Jeg lekte med minispeilet som et annet leketøy og ble fascinert av at jeg ved hjelp av det kunne kaste lys inn til mørke steder der solen aldri ville skinne, i dype hull og sprekker og mørke skap. Det ble en sport for meg å få lys inn til de mest utilgjengelige stedene jeg kunne finne.
 
Jeg beholdt det lille speilet,» fortsatte professoren, «jeg tok det fram når jeg hadde ledig tid, og fortsatte med å reflektere lyset. 

Jeg skjønte at dette ikke bare var en lek for et barn, men et bilde på hva jeg bør gjøre hele livet. Jeg kom til å forstå at jeg selv ikke er noe lys eller en lyskilde. Men lyset fins i form av sannhet, forståelse og kunnskap, og det vil kunne skinne inn i enkelte mørke steder bare hvis jeg sørger for at det blir reflektert dit. 

Jeg er bare som en bit av et speil. Hvordan det speilet først så ut, vet jeg ikke. Men med det lille speilet jeg har, kan jeg reflektere lys inn til mørke steder i denne verden, til mørke steder i menneskehjerter, og kanskje skape en liten forandring hos enkelte mennesker. 

Kanskje andre også vil se det slik og gjøre det samme. Dette er hva jeg er til for. Dette er meningen med livet,» sa professor Papaderos. 
 
Dermed tok han opp sitt lille speil, holdt det forsiktig, fanget inn sollyset fra vinduet og lyste inn i Roberts ansikt og på de foldede hendene hans på bordet.
 
Robert Fulgum glemte aldri det svaret og den demonstrasjonen. 

Jesus sa om seg selv at han er verdens lys. Følger vi Jesus, kan vi være som små speil som reflekterer det sterke og evige lyset inn til mørke kroker i denne verden. Gir ikke dette en mening til det å leve som en kristen? 

«La således deres lys skinne for menneskene,» sa Jesus, «så de kan prise Far i himmelen.»

OPM443
 

Powered by Cornerstone