Den foreldreløse jenta

Det var en gang en liten jente som hadde mistet foreldrene sine. Hun bodde hos bestemor i et soverom i andre etasje. En natt brøt det ut brann i huset, og bestemoren omkom mens hun prøvde å redde jenta. Ilden spredte seg raskt gjennom hele huset, og første etasje var snart fylt av flammene.

Mens ilden holdt på å spre seg, kom naboer til. De prøvde å gå inn i huset, men klarte det ikke, for dørene var blokkert av flammene. Noen ringte brannvesenet, men de visste at hjelpen ville komme for sent til å redde jenta som var innesperret i andre etasje. De kunne hørte hun ropte fra rommet sitt, men det var ikke noe en kunne gjøre. 

Plutselig kom en mann med en høy stige og satte den opp langs huset. Han klatret opp, knuste et vindu og forsvant inn. Snart var han tilbake med jenta i armene. Han klatret ned stigen akkurat idet ambulansen kom, og han ga jenta til førstehjelperne som straks tok henne med til sykehuset. Jenta overlevde, men mannen som reddet henne, forsvant bare i natten.
 
Noen få måneder senere sto jenta foran en dommer som hadde ansvaret for å plassere henne i et fosterhjem. Hun hadde ingen slektninger i live, så det var opp til retten å finne et egnet hjem for henne. 
 
Dommeren bestemte seg for å intervjue flere aktuelle kandidater som var villige til å overta henne. Etter at han hadde utspurt hver av dem, ville han ta sin avgjørelse. Jenta var til stede i retten under hele forløpet.
 
Den første som var interessert i å ta imot henne, var lærer. Hun pekte på at jenta ville trenge en god utdannelse, og som lærer ville hun kunne sikre akkurat det. Hun visste hvordan en skulle takle barn, og hvordan hun kunne ta seg av en jente som denne. 

Den neste interessenten var bonde. Han tilbød jenta et rikt naturmiljø, hvor hun kunne lære seg hardt arbeid og et enkelt liv. Hun ville bli omgitt av mange dyr og kunne lære seg å ta ansvar.
 
Videre var det en rik kvinne som sa: «Jeg kan gi dette barnet alt det trenger eller ønsker seg. Jeg vil gi henne de fineste klærne og sende henne til de beste skolene. Hvis hun bor hos meg, vil hun kunne få alt hva hjertet kan ønske seg.»
 
Flere andre ble også intervjuet, og alle forklarte hvilke fordeler jenta ville få ved å bo hos dem. 
 
«Har noen noe mer å si før jeg tar min avgjørelse?» spurte dommeren. 
 
Akkurat da kom en mann fram. Han hadde sittet bakerst i rettssalen. Han gikk langsomt og haltet litt. Ut fra de gamle klærne hans kunne en skjønne at han verken var rik eller velutdannet. 

Da han kom helt fram, ble han stående ansikt til ansikt med jenta og holdt ut armene sine. 

Alle ble forbløffet. Hendene og armene hans var fulle av arr og merker av sår. 
 
«Dette er mannen som reddet meg!» ropte den lille jenta. Med et hopp kastet hun seg mot ham og la armene rundt halsen hans. 

Hun tviholdt på mannen, akkurat som hun hadde gjort den dagen det brant. Hun la ansiktet mot skulderen hans og snufset, og så smilte hun bredt ut i rettssalen. 
 
«Jeg tror jeg har tatt min avgjørelse,» sa dommeren, og retten ble hevet. 

OPM447
 

Powered by Cornerstone