Et stearinlys i mørket
Myndighetene plasserte politifolk med maskingevær foran kirken søndag formiddag. De leide kriminelle til å angripe pastor Tökes. De beslagla rasjoneringskortene hans slik at han ikke kunne få kjøpt mat eller fyringsolje.
I desember 1989 bestemte de seg for å sende ham i eksil.
Men da politiet kom for å fjerne pastor Tökes, ble de overrasket. Rundt inngangen til kirken sto en mur av mennesker. Medlemmer fra andre kirker – baptister, adventister, pinsevenner, ortodokse, katolske – hadde sluttet seg sammen i protesten.
Selv om politiet prøvde å spre mengden, sto folk fast hele dagen og helt til kvelden.
Like etter midnatt tok en 19 år gammel student som het Daniel Gavra, fram en pakke stearinlys. Han tente lys og sendte videre til andre.
Da Tökes tittet ut av vinduet, ble han overveldet av den varme gløden i hundrevis av ansikter.
Det øyeblikket, sa han senere, ble et vendepunkt i livet hans. Alle hans religiøse fordommer forduftet. Her var medlemmer av Kristi legeme, uansett kirkelig tilhørighet, opptatt av å rekke hverandre hånden for å forsvare ham.
Det ble et rørende vitnesbyrd om kristen enhet.
Mengden holdt seg der gjennom hele natten, og neste kveld.
Til slutt brøt politiet seg gjennom. De smadret kirkedøren, slo Tökes i ansiktet så blodet rant, og så førte de pastoren og kona hans ut i natten.
Men det ble ikke slutten.
Den religiøse protesten førte til politisk opposisjon. Folk strømmet til plassen midt i byen og begynte en altomfattende motstand mot kommunistregjeringen.
Igjen delte Daniel ut sine stearinlys. Først hadde de lyst for kristen enhet, nå brant de for frihet.
Dette var mer enn regjeringen kunne godta. De brakte inn tropper og ga ordre om å skyte mot mengden.
Hundrevis ble skutt. Den unge Daniel følte en intens smerte idet beinet hans ble skutt av.
Men folket fra Timisoara sto tappert mot trommeilden fra geværene. Ved sitt eksempel inspirerte de hele Romania til å gjøre opprør.
Få dager etter var diktatoren Ceausescu død. For første gang på femti år kunne Romania feire jul i frihet.
Daniel feiret på sykehus, der han lærte å gå med krykker. Pastoren kom for å vise medfølelse, men Daniel var ikke opptatt av å få medfølelse.
«Pastor,» sa han, «jeg bryr meg ikke så mye om at jeg har mistet et bein. Men det var jeg som tente det første stearinlyset.» Og det var et lys som hadde satt et helt land i brann.
Jeg møtte selv pastor Laszlo Tökes under en bokmesse i Frankfurt, og hans egen beretning om opplevelsene er utgitt på norsk.
Men jeg tenker i dag like mye på nittenåringen Daniel Gavra, som tente det første lyset og ga ideen videre til andre.
Det har vist seg gang på gang gjennom historien at våpen blir maktesløse når en enkeltperson tenner et lys for sannheten og friheten, og får mange med seg.
OPM450
