Blod fra en overlevende

Først på slutten av 1800-tallet skjønte man hva bakterier er. En av dem som førte forskningen på dette området et langt stykke fremover, var franskmannen Louis Pasteur.

En av hans nærmeste medarbeidere var den jødiske legen dr. Felix Ruh. Dr. Ruhs barnebarn døde av difteri, og bestefaren til den unge jenta bestemte seg for å finne ut hva som hadde tatt livet av henne. 

Han stengte seg inne i laboratoriet sitt dag etter dag. Sammen med kollegaen Louis Pasteur ville han bevise at teorien om bakterier ikke bare var en teori. Legeforeningen hadde lyktes å vedta en samlet avvisning av Pasteur og fått ham utvist fra landet. 

Men han slo seg ned ikke langt fra Paris. Han gjemte seg i en skog og satte opp et laboratorium der han kunne fortsette med den forbudte forskningen sin. Tjue hester ble ført ut i skogen til det improviserte laboratoriet. Både forskere, leger og sykepleiere kom for å følge med på eksperimentet. 

Ruh åpnet en metallbeholder og tok ut et stort spann fylt av difteri-bakterier, som han hadde dyrket. Det var nok bakterier i det spannet til å ta livet av hele befolkningen i Frankrike. Forskeren gikk til hver av hestene og penslet både nesebor, tunge og øyne med de dødelige bakteriene. Alle hestene unntatt én utviklet en forferdelig feber og døde. 

De fleste legene og forskerne ble lei av eksperimentet og ble ikke igjen for å se at den siste hesten antakelig også ville dø. Denne hesten var dårlig i mange dager mens den lå slapp på bakken. Mens Ruh, Pasteur og flere andre sov på feltsenger i stallen, hadde de gitt beskjed om at en vakt skulle vekke dem hvis det ble noen endring med feberen til dyret i løpet av natten. 

Klokken to ble de vekket, for temperaturen var gått ned en halv grad. Om morgenen var feberen gått ned to grader. Samme kveld var feberen helt borte, og hesten var i stand til å stå, ete og drikke. 
 
Dermed ble hesten avlivet, og forskerne tappet alt blodet fra dette dyret som var blitt smittet med difteri, men hadde overlevd. De skyndte seg til Paris, til et stort sykehus der, forbi ledere og vakter, til en avdeling der tre hundre barn lå for seg selv for å dø av difteri. Med blod fra hesten vaksinerte de alle barna. 

Og alle unntatt tre overlevde og ble helt friske. Dermed hadde de bevist at det var mulig å bekjempe bakteriesykdommer med riktig vaksine. Historien har jeg fra Wayne Rice, som har samlet fortellinger med illustrasjonseffekt.
 
Blodet fra den eneste som overlevde, ble redningen for hundrevis av dem som var smittet og lå for døden.
 
Noe av det aller innerste i kristen lære og teologi er at Jesu Kristi blod har en helbredende og gjenopprettende virkning. I Bibelen uttrykkes det slik: «I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom.»
 
Realiteten i denne symbolikken er at Jesus er den eneste som har overlevd syndens sykdom. Han ble gjort til synd, men var likevel syndfri. Da han sto opp til et nytt liv, beviste han at synden og døden ikke hadde noen makt over ham. Ved å tro på ham har vi del i en vaksine fra hans blod. 

Han døde for at vi skal få leve. Ja, her er Bibelens ord meget treffende: «Ved hans nådes rikdom.» 

OPM454
 

Powered by Cornerstone