Klokkeekspertene

Da jeg var ung, ble sveitsiske klokker sett på som de aller beste i verden. Slik hadde det vært, og slik kom det nok til å bli. De sveitsiske armbåndsurene var best på kvalitet, derfor var de også de dyreste. Den ledende posisjonen ville de sikkert beholde i fremtiden.

 Det var sveitserne som i sin tid hadde funnet opp minuttviseren, ja, til og med sekundviseren. De fant bedre metoder til å fremstille utvekslingen, beskyttelsen og selve hovedfjærene i urene. De var også ledende når det gjaldt å få klokkene vanntette og selvtrekkende. I 1968 hadde sveitserne 65 prosent av alt salg av ur i verden, og de hevdet å sitte igjen med 90 prosent av den samlede fortjenesten.
 
Men i 1980 hadde de imidlertid sagt opp tusener av urmakere, og de satt igjen med mindre enn ti prosent av verdensmarkedet. Fortjenesten falt til under 20 prosent. Mellom 1979 og 1981 mistet femti tusen av seksti to tusen sveitsiske urmakere jobbene sine. 

Hvorfor? Sveitserne hadde nektet å vurdere en ny utvikling innen teknikken, nemlig bevegelsen i kvarts. Ironisk nok var denne teknikken funnet opp av en sveitser. Men fordi kvartsurene verken hadde hovedfjær eller kuler, ble den avvist. Utviklingen representerte for mye av et paradigmeskifte til at de kunne godta den. Selskapet Seiko tok i bruk den nye teknikken, og sammen med noen få andre produsenter ble de verdensledere i urindustrien.
 
Lærdommen fra de sveitsiske urmakerne er viktig. En fortid som var så trygg, så lønnsom, så dominerende, ble et problem. For suksessen var så stor at en nektet å bli realistisk i forhold til fremtiden. Det handler ikke om evnen til å spå om fremtiden. Det handlet om viljen til å ta i bruk en ny teknikk som allerede var kommet. 
 
Enhver av oss, ikke bare industriledere, trenger å innse at suksess i fortiden ikke er noen garanti om å lykkes i fremtiden. 
 
Det får meg ellers til å tenke på to hendelser fra Bibelen. Israelsfolket lå stadig i krig med filisterne i tiden før 1000 år før Kristi fødsel. Det hellige symbolet de hadde, var paktsarken, som inneholdt enestående minner fra ørkenferden. En gang var de hardt presset i kampene, og noen fant på å bringe inn paktens ark, for at den skulle gi magisk kraft til å vinne. Dermed fikk hæren pågangsmot, og de jublet. Men likevel tapte de. De var kommet til å tro mer på arken enn på Gud, det var blitt en avsporing å tro mer på en religiøs ting enn på en levende Herre. Derfor fikk en gutt navnet Ikabod, som betyr Bortveket. Herrens herlighet var veket bort fordi de drev avgudsdyrkelse med en ting.
 
Tilsvarende hendte det noen århundrer senere at folket gjorde selve Herrens tempel til en avgud. Profeten Jeremia måtte påpeke at de skrøt av Herrens tempel, men de lot være å omvende seg fra å stjele, lyve, slå i hjel, drive hor og undertrykke fattige. De trodde at en ytre gudsdyrkelse kunne veie opp for et stivnet og korrupt åndelig liv. Både som mennesker og som troende trenger vi å leve i fornyelse, åpne for sannheten, for Herrens ledelse og hans gode hånd.

OPM458
 

Powered by Cornerstone