Sjelens kaptein

På slutten av 1800-tallet levde en irsk forfatter som het Oscar Wilde. Han var svært intelligent, og i et konservativt og viktoriansk England vakte han oppsikt med sine modernistiske skuespill. Selv var han en komplisert person. Oscar Wilde skrev en gang disse ordene: «Gudene har gitt meg nesten alt. Men jeg lot meg lokke inn i fortryllelse av sansesløs og sanselig lek …

Trett av å være på høyden gikk jeg bevisst mot dypet for å lete etter nye opplevelser. Hva paradokset var for meg når det gjaldt tenkning, ble perversiteten for meg når det gjaldt lidenskapen. Jeg ble etter hvert likeglad når det gjaldt andres liv. Jeg fant gleden der det behaget meg, og sendte den videre. Jeg glemte at enhver liten handling i hverdagen skaper eller avslører karakteren, og at det som en har gjort i det skjulte, en gang skal ropes ut over takene. Jeg holdt opp med å være herre over meg selv. Jeg var ikke lenger kaptein for min sjel, og visste det ikke. Jeg tillot fornøyelsen å dominere meg. Jeg endte opp i forferdelig skam.» 

Slik uttrykte han seg, forfatteren Oscar Wilde, etter å ha overgitt seg til en umoralsk og pervers livsførsel. 
 
Oscar Wilde snakker om å være sjelens kaptein. Uttrykket har han fra en dikter som het William Ernest Henley, og som avslutter diktet Invictus – ubeseiret med diss ordene: «I am the master of my fate: I am the captain of my soul.» – Jeg er mesteren for min skjebne, jeg er kapteinen for min sjel.
 
Men selv en genial kunstner som Oscar Wilde innrømmet at han ikke var noen kaptein for sin sjel. Han lot seg styre av onde impulser. Han hadde gitt etter for det sanseløse og det perverse.
 
Vi lever i en tid da akkurat slike temaer er blitt tabu. Å si at en utflytende moral og livsstil virker ødeleggende på mennesker, lyder diskriminerende og dømmende. Dermed får ikke folk hjelp til å stå imot «fortryllelsen i en sanselig lek,» som Oscar Wilde snakker om.
 
Under et foredrag i 1948 sa nobelprisvinneren Albert Einstein: «Det virkelige problemet ligger i menneskenes hjerter og tanker. Det er ikke et fysisk, men etisk problem … Det som skremmer oss, er ikke den eksplosive kraft i atombomben, men ondskapens makt i menneskehjertet.»
 
En ledende kulturradikaler sa: «Vi var mange som tok feil. Det kolossale engasjementet mot kjernefamilien og alt dens vesen gjennom de siste 25 år, har vært feilslått. Nå må vi ta selvkritikk. Vi må gjenreise familiens sterke posisjon.» Han var bevisst på at egoismen og ansvarsløsheten ødela det beste.
 
En annen kjendis har uttalt: «Tryggheten er tatt fra oss. Vi er verken barn eller voksne. Vi er ikke i tilstrekkelig grad omgitt av mennesker som vi har omsorg for, eller som har omsorg for oss. Vi mangler trygghet. Vi har rasert samfunnet i løpet av 25 år. Det dummeste vi har gjort i vår tid, er å oppløse kjernefamilien.»
 
Min konklusjon er: Vi makter ikke livet på egen hånd. Det beste vi kan gjøre, er å la Jesus bli mesteren for vår skjebne, kapteinen for vår sjel.

OPM457
 

Powered by Cornerstone