Kamelnesen og kamelen

Araberne har en lignelse om en møller som en dag ble forstyrret av en kamelnese som stakk seg inn i rommet der han lå og sov. «Det er svært kaldt ute,» sa kamelen, «jeg ønsker bare å få stikke nesen innenfor.» Nesen ble sluppet inn, så halsen, og til slutt hele kroppen.

Da begynte mølleren å føle det svært så trangt, for gjesten som hadde kommet seg inn, tok nesten all plass. Rommet var ikke stort nok for dem begge. 

Hva var løsningen på det problemet? 

«Hvis du har det ubehagelig, kan du få lov å finne deg et annet sted å sove,» sa kamelen. «For min del vil jeg bli her.»
 
Det fins mange slike kamelneser som banker på menneskehjertet. En liten avsporing, en oppslukende fantasi, en smilende synd, en ubetydelig svikt blir til kamelneser, og så er det ikke lenge før hele kroppen følger etter. Når vi slik lar synden få stor plass i livet vårt, har livet fått en ny retning. Vi drives bort fra et sikkert feste, og vi kommer i en situasjon der vi motarbeider oss selv. 
 
Hva gjør vi med dette som stikker kamelnesen frem? Det første vi må gjøre, er å ta fristelse og synd på alvor. Forfatteren Arnold Wesker skrev: «Under overflaten på den vennligsinnede menneskelighet finnes det en alltid tilstedeværende umenneskelighet, på samme måte som det under vennlige landskaper koker en fortærende, glødende lava. Og slik den glødende lava kan bryte gjennom en revne i jordskorpen, slik kan denne umenneskeligheten sprenge seg gjennom sprekkene i den menneskelige overflate.» 
 
Alle har vi et eller annet i fortiden som vi ikke liker skal komme frem i lyset. Det som er uoppgjorte nederlag, gjemmer vi i en mørk krok. Ja, mennesker kan bruke stor energi for at det skjulte fortsatt skal være skjult, at det ukjente fortsatt skal være ukjent. 

Men da får det dominere, og vi motarbeider oss selv. Da lar vi synden være en åndsmakt i livet vårt, den krever oppmerksomhet og lydighet.
 
Bibelen sier: «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.»
 
Vi får ikke et nytt forhold til synden før vi innrømmer den som synd, og deretter bekjenner den for Gud, idet vi sier nei til å la den herske i oss.
 
I dag kan vi høre en type forkynnelse som sier at folk vet allerede at de har feil og mangler, så det trenger vi ikke si. Men det de må få høre, er at de kan bli forandret, sies det. Men da gjør man kristendom til en slags moralsk terapi. Hvis folk bare endrer livsstilen, så får de velvilje fra Guds side. Slik forkynnelse får folk til å tro at de kan forbedre seg så mye at Gud blir nødt til å belønne dem her og nå, og ikke en gang i fremtiden, i himmelen.
 
Guds ønske er å få oss til å se det farlige og radikale med synden, og hvor hjelpeløse vi er til å takle denne bindingen på egen hånd. Først da kan vi bli ydmyke nok til å ta imot Guds frelse og nåde. For bare Kristus kan ta makten over kamelen som erobret seg så stor plass. Vi kan ikke forbedre kamelen eller forhandle frem et kompromiss med den. Kamelen må bli avvist.

OPM468
 

Powered by Cornerstone