Helbredende nattverd

For noen er det blitt en rutine å gå til nattverd i kirken. Men det er noe ved nattverden som vett og forstand ikke kan få med seg. Det kan vi skjønne ut fra den hendelsen jeg nå skal fortelle om.

Pat Novak var pastor i en kirke som ikke la særlig vekt på betydningen av sakramentene. Han var sykehusprest i en praksisperiode, og han gjorde tjeneste i et hospital utenfor byen Boston. Han tok sin runde en sommermorgen. 

Da ble han oppfordret til å besøke en pasient som var noe av en gåte, for legene kunne ikke skjønne hva som feilte ham. Pasienten het John og var i sekstiårene, han hadde ikke hatt nytte av noen slags behandling. De medisinske prøvene viste ingenting, og psykologiske tester ga ikke noe svar. John visnet hen, han hadde ikke engang vært i stand til å svelge de to siste ukene. Sykepleierne prøvde alt. Til slutt vendte de seg til sykehuspresten.
 
Da pastor Pat kom inn i sykestuen, satt John slapt i sengen sin, med slanger med intravenøs næring, og han stirret giddeløst i veggen. Han var en høy bestefarstype, delvis skallet, med gulblek hud som hang slapt fra ansiktet, halsen og armene. Det var omtrent ikke kjøtt på kroppen, og øynene satt dypt i hodet.
 
Pat ble forskrekket, han hadde ikke peiling på hva han skulle gjøre. Men John så ut til å lysne litt så snart han så at det var presten som kom, og han ba presten om å sette seg ned. Mens de snakket, fikk Pat følelsen av at Gud ville ha ham til å gjøre noe spesielt. Han fikk det for seg at han skulle spørre John om han ville ha nattverd. Det var ikke uproblematisk at presten stilte spørsmålet på den måten i et offentlig sykehus. Men Pat gjorde det likevel.
 
Da var det som om John brøt sammen: «Det kan jeg ikke!» nærmest ropte han ut. «Jeg har syndet, og jeg kan ikke få tilgivelse.»
 
Pat satt helt stille noen øyeblikk, og han tenkte på at nå beveget han seg i grenseland enda en gang. Han fortalte John rolig om det som står i første Korinterbrev om at de som mottar nattverden uverdig, spiser og drikker seg til dom. Så spurte han John om han ville bekjenne syndene sine. John nikket med et takknemlig smil. Pat kunne siden ikke huske hva slags synder John bekjente, men det ville han heller ikke sagt noe om, hvis han hadde husket dem. Men han mintes at han ikke ble slått av at det var noe særlig sjokkerende. Men det var tydelig at nederlagene hadde tappet livskraften fra denne mannen. John gråt mens han bekjente, og Pat la hånden på ham, omfavnet ham og fortalte pasienten at syndene hans var tilgitt.
 
Da fikk Pat enda en innskytelse, og han følte den var fra Den Hellige Ånd. «Spør han nå om han vil ta imot nattverden.» Det ville han. Pat ga John en bibel og fortalte at han ville komme tilbake senere og forrette nattverd for ham. Da Pat gikk, la han merke til at John allerede hadde rettet seg mer opp i sengen. 

Da Pat kom tilbake etter lunsj og ga nattverden til Pat, var det første gang på lenge han var i stand til å ta noe i munnen sin og svelge. Og tre dager etter vandret han frisk ut av sykehuset. Historien er fortalt av Charles Colson i boka «The Body». 

OPM473
 

Powered by Cornerstone