Bringe kjærlighet tilbake
Drosjesjåføren ble lamslått et øyeblikk og sa: «Er du en vismann eller et eller annet?»
«Nei,» svarte mannen, «jeg er seriøs. Jeg beundrer den måten du holdt deg rolig på i tett trafikk. Ikke mange drosjesjåfører er i stand til å gjøre det. Jeg er glad for at jeg ble med i taxien din i dag.»
«Ja vel, fint,» sa sjåføren og dro av sted.
Buckwald spurte vennen sin: «Hvorfor gjorde du dette?»
«Jeg prøver å bringe kjærligheten tilbake til New York City,» sa mannen. «Jeg tror at det er det eneste som kan redde byen.»
«Tror du virkelig at én mann kan redde New York City?»
«Nei, ikke bare én mann. Jeg tror at jeg har gjort at dette er dagen for taxisjåføren. Sett at han har tjue turer. Han kommer til å være hyggelig under de tjue turene, fordi en var hyggelig mot ham. De som sitter på med ham, vil i sin tur bli hyggeligere mot sine ansatte, butikkansatte eller serveringsfolk, eller kanskje mot sine egne familier. Til slutt kan velviljen spre seg til minst tusen mennesker. Det er ikke så verst, hva?»
«Men du er jo avhengig av at den drosjesjåføren sprer velviljen til andre.»
«Kanskje han ikke gjør det,» sa mannen. «Men jeg kan kanskje si noe hyggelig til ti forskjellige mennesker i dag. Hvis jeg kan gjøre tre av ti lykkelige, så kan jeg indirekte øve innflytelse på holdningen til tre tusen eller flere.»
«Du er sannelig litt av en skrue,» sa Buckwald til vennen sin.
«Det viser bare hvor kynisk du er blitt,» sa mannen. «Ta medarbeidere i posten, for eksempel. Grunnen til at så mange av dem hater arbeidet sitt, er at ingen forteller at de gjør en god jobb.»
«Ja men de gjør ikke noen god jobb.»
«De gjør ikke en god jobb fordi de ikke tror at noen bryr seg om de gjør det eller ikke,» svarte mannen.
Buckwald og vennen hans fortsatte å gå nedover gaten og la merke til fem arbeidere som satt og spiste lunsj. Vennen stanset og sa: «Det er en strålende jobb dere menn har gjort. Det må være både vanskelig og farlig.»
Arbeidskarene så mistenksomt på vennen til Buckwald.
«Når er dette byggeprosjektet ferdig?» spurte vennen.
«Juni,» gryntet en av arbeidskarene.
«Du verden, det er virkelig imponerende. Dere må være veldig stolte av det dere gjør her!»
Da de gikk videre, sa Buckwald: «Jeg tror fremdeles ikke at du gjør noe nyttig med dette.»
«På den annen side,» sa vennen, «når de arbeidskarene får fordøyd ordene mine, vil de tenke mer positivt om det de gjør, og på en eller annen måte vil byen tjene på det.»
«Men du kan ikke gjøre dette på egen hånd,» sa Buckwald. «Du er da bare én mann.»
«Men jeg har ikke mistet motet,» svarte han. «Jeg håper å få andre med meg i kampanjen min.»
De fortsatte å gå nedover gaten.
«Nå smilte du nettopp til en ikke særlig pen dame,» sa Buckwald til vennen sin.
«Ja, det vet jeg,» svarte han. «Og hvis hun er lærer, kommer elevene hennes til å få en fantastisk dag.»
OPM474
