De aller beste fiolinene

Antonio var en italiensk gutt som elsket musikk, men hver gang han prøvde å synge den musikken som levde i hjertet hans, kom den ut så elendig at alle vennene lo av ham. Foruten å synge var gutten veldig glad i å høre på fiolin. Han hadde en lommekniv han alltid tok med seg, og han spikket alt mulig rart med den.

En dag fikk Antonio greie på at den største fiolinmakeren i hele Italia, den store Nicolo Amati, bodde i landsbyen hans! 

Antonio begynte å spikke en fiolin, og han arbeidet i mange timer på den. Da han var ferdig med den, dro gutten til Amatis hus, og tilfeldigvis var det mesteren selv som åpnet døren. 

Gutten rakte den lille fiolinen han hadde spikket, til mesteren, og sa: «Min herre, jeg elsker musikk, men jeg kan ikke synge. Men jeg ønsker av hele mitt hjerte at jeg kunne lære å lage fioliner!» 

Den store Amati smilte, så på den lille gaven og sa: «Nydelig gjort! Du har lyst til å lage fioliner? Det skal du få lov til! I sin tid vil fiolinene dine skape den vakreste musikken som noen gang er hørt!»
 
Slik ble Antonio Stradivarius elev av Nicolo Amati, og i sin tid kom han til å lage fioliner som var like fremragende som mesterens. 

Det ble en gullalder for fiolinmakerne i den lille byen Cremona fra 1698 til 1720, og alle fioliner fra denne tiden, noen hundre i alt, blir tatt vare på og er verdt millioner og milliarder.
 
Det som gjør størst inntrykk på meg i denne lille fortellingen, er hvordan en stor mester kunne se talentet hos en ung gutt, oppmuntre ham og gi ham alle muligheter til vekst og utvikling. 

Så har hele verden grunn til å takke for et fremragende håndverk, og ennå diskuteres hva som gjør Stradivarius-fiolinene så spesielle i klang og tone.
 
Så det jeg ble opptatt av i dag, er å se mulighetene i unge mennesker, oppmuntre dem og gi dem vekstmuligheter. 
 
Det er ikke alltid så lett. Én har sagt at det vanskelige med å være ung, er at du er både usikker og skråsikker på én gang. Det er en vanskelig kombinasjon for den det gjelder, og ikke lett å takle for omgivelsene.
 
Hva er den rette holdningen da? Jeg svarer med to ord: Tålmodighet og kjærlighet. De unge kan bli gode, bare gi dem tid og gode ord. Vis kjærlighet og respekt, vær voksen, vær deg selv, og gi av ditt beste.
 
Herman Wildenvey skrev om forholdet mellom de unge og de eldre:
 
«Ungdommen sier om de gamle: De bygger sin egen skygge.
Og ungdommens form for å bygge, det er å la allting ramle.
 Men barn og olding er like, den verden som savnes, kaller.
 Barnet ønsker seg alder, og oldingen barnets rike.»
 
I Bibelen har vi to flotte forbilder i et godt forhold mellom ung og gammel. Elisabeth tok seg av den unge Maria. Paulus tok seg av Timoteus og Markus. De ga hverandre kjærlighet og lojalitet, og verden ble annerledes av det.

OPM475
 

Powered by Cornerstone