Milde svar demper

Donald Grey Barnhouse forteller om de nye naboene, som syntes å være temmelig arrogante, og som slett ikke var personlig kristne. 

Månedene gikk, og de to søstrene, som var troende og ikke hadde nær familie, så ikke særlig mye til de nye naboene. For de nyinnflyttede holdt seg mye for seg selv og inviterte stadig en del utvalgte venner. 
 
Men det oppsto en krise i forholdet da de nye naboene sendte et brev, overlevert av butleren deres, til de to søstrenes gartner. I brevet sto det at salmesangen deres og bjeffingen fra vakthunden de hadde, var svært plagsom.
 
Her ble det straks en god anledning til å lufte sitt temperament og bite igjen, for av naturen vil vi jo gjerne forsvare våre rettigheter og nekte å la oss tråkke på. Noen ville vel ha skrudd opp volumet til dobbelt nivå, satt opp piggtrådgjerder og begynt en nabokrig til forsvar for et krenket ego. Men de to kvinnene møtte provokasjonen på en helt annen måte. Det ble skrevet et brev med et ordvalg omtrent som dette:
 
«Kjære nabo, Vi er lei oss for at hunden vår har plaget dere, men vi er to gamle kvinner som bor alene her, og vi har funnet det nødvendig å holde hund, ettersom vi nylig har sett fremmede som lusker omkring i hagen om natten.
 
Når hunden deres gjør, er vi glad for at dere har en god vakthund som beskytter dere. Når den lille jenta deres gråter, og det lyder som om hun skriker rett utenfor vinduet vårt, tenker vi på at alle normale barn gråter, og vi er glad for at dere har et dyrebart lite barn i hjemmet deres. Når vi vekkes tidlig om morgenen av at det pumpes vann inn i svømmebassenget deres, tenker vi på hvor vidunderlig dere kommer til å få det i det bassenget, og da blir vi glade. Når vi hører den uvanlige musikken deres, er vi glad for at dere har et slikt medium for å uttrykke dere selv. Når bilene til gjestene deres starter rett under soveromsvinduene våre til forskjellige tider gjennom natten, er vi glad for at dere har så mange venner og kan trives med å være sammen med dem. Når tennisballene deres havner på plenen vår, vil vi fortsette å kaste dem tilbake til tennisbanen deres. Men vær så snill å ikke be oss slutte å synge salmer. Vi har i dette hjemmet hatt større sorger enn de fleste kan forestille seg, og vi trenger den trøsten som ligger i de gamle salmene, for overhodet å komme oss videre.»
 
Brevet ble gitt til gartneren, som brakte det videre til butleren, som igjen ga det til naboene. Det var et kristelig svar som ikke bare dempet vreden, men som også fikk en ikke-kristen familie til å forstå litt mer av hvordan andre mennesker kan tenke og føle. Det var nok bare Ånden fra Jesus Kristus som kunne ha frembrakt et slikt svar, forteller Donald Grey Barnhouse.
 
Den vise kong Salomo skrev i et av ordtakene sine: «Mildt svar demper harme, men et sårende ord vekker vrede.» Vi kommer lengst med milde svar.

OPM484