Visste du ville komme
En kveld på den tiden da verdenskrigen var blitt en ren skyttergravskrig, befalte en løytnant mennene sine om å snike seg over et område og angripe fienden.
Mennene adlød ordre, forlot den trygge skyttergraven og ålte seg av sted for å finne et sted å angripe fra.
Men plutselig lød smell av geværild. Prosjektilene fløy i nesten alle retninger. De forskremte soldatene pilte tilbake til skyttergravene sine så fort de kunne, og kastet seg i skjul.
Da skytingen tok slutt, ble det en nesten øredøvende stillhet, bortsett fra klynking og stønning fra en av mennene som var igjen på slagmarken. Han var såret. Mannen ropte stadig på vennen sin, George, og ba innstendig om at han måtte komme og redde ham.
George, på sin side, begynte å diskutere med den unge løytnanten om han ikke kunne få lov til å dra ut og redde vennen.
Men løytnanten sa nei igjen og igjen. Han sa at han ikke ville miste enda en mann i noe han vurderte som å være et håpløst forsøk på å redde den skadde. «Jeg har mistet ham. Jeg vil ikke miste deg også,» ropte han.
Men den unge menige fortsatte å bønnfalle, og til slutt var løytnanten blitt så lei av maset at han sa: «Okey, hvis du ønsker å bli drept, så dra i vei! Jeg er trett av å høre på denne jamringen din. Gå ut og bli skutt, hvis det er det du vil!»
Den unge soldaten snek seg over kanten av skyttergraven og ålte seg tomme for tomme langs bakken. Han krabbet bort til vennen sin, grep fatt i ham og trakk ham langsomt tilbake i sikkerhet. Han fikk virkelig den sårede vennen sin tilbake til skyttergraven, og etter at han hadde nådd fram, skjøv George vennen sin over kanten, og selv falt han oppå ham. Men det var for sent. Vennen var død.
Løytnanten skrek: «George, jeg sa deg at det ikke var noe poeng å vise slik tapperhet. Hvorfor risikerte du livet ditt? Du satte hele enheten her i fare. Og hvorfor? Det var ingen mening i det du gjorde. Du var bare dum!»
George svarte: «Jeg var ikke dum. Da jeg nådde frem til ham, var han fremdeles i live, og de siste ordene han sa, var: «George, jeg visste du ville komme!»
Akkurat slik opptrer en venn. Risikerer livet sitt for en person man er glad i.
Det var akkurat en slik kjærlighet og trofasthet Jesus viste da han trådte inn i denne verden. Han talte vennlig til menneskene. Han gikk rundt og gjorde vel. Han forklarte veien til å bli frelst. Men enda mer: Han var ikke bare villig til å dø for vennene sine, han gjorde det i praksis.
Vi var i en situasjon preget av fortvilelse og håpløshet. Men Jesus forlot tryggheten i himmelen og kom til oss der vi var, livsfarlig såret av synden og den onde. Derfra brakte han inn i himmelens herlighet alle som tror og tar imot.
Dette er vennskap på sitt beste: «Jeg visste du ville komme.»
OPM503
