Rettelse fra himmelen
Det betyr ikke at vi er trygge for alle slags tolkninger av Bibelen, og vi kan like mer eller mindre de forskjellige kulturelle ytringsformene. Men Gud er Far, han skal dømme, og ikke vi. Livet er for øvrig en skole i toleranse og tålmodighet.
I enkelte forsamlinger preget av den såkalte karismatiske vekkelsen har en frimodighet til å tale direkte på vegne av Gud. Tony Campolo forteller om et tilfelle der frimodigheten kanskje var større enn sindigheten.
Det var samling i en karismatisk menighet. En kvinne reiste seg midt under møtet. Hun hevdet at hun hadde et profetisk budskap. Hun inntok en henført kroppsholdning, og når hun snakket, brukte hun en tung, unaturlig stemme. Alle var spente og forventningsfulle da hun sa med stor patos: «Så sier Herren: På samme måte som Moses førte alle dyrene inn i arken, på samme måte skal Jeg lede Mitt folk inn i sikkerhet, hvis de bare stoler på Meg.»
Utover i forsamlingen bøyde folk seg mot hverandre og hvisket: «Sa hun Moses? Jeg syntes hun sa Moses!»
Etter at kvinnen hadde avlevert det som var antatt å være et direkte budskap fra Herren, satte hun seg ned. Men et par minutter senere reiste hun seg igjen. Og enda en gang, med samme henførte fremtoning, og i samme tonefall, bar hun frem følgende: «Så sier Herren … Det var ikke Moses, det var Noa!»
Det ble dempet knising overalt i benkeradene. Det var et eller annet som gikk skeis i dette tilfellet.
Nå mener ikke jeg med denne historien å raljere over det å tale profetisk. For det er bibelsk. Men vi trenger ikke å gjøre det til noe mer dramatisk enn det er.
Da apostelen Paulus prøvde å rydde opp i noe overspente tilstander i menigheten i Korint, snakket han positivt om det å tale profetisk, et ord som i utgangspunktet betyr «å fremsi noe». «Dere kan alle tale profetisk,» sier han faktisk, men det skal skje med orden og slik at det får en god virkning. «Den som taler profetisk, taler for mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst,» sier apostelen. Dermed understreker han at ekte profetisk tale skal måles på hva slags virkning den har: At mennesker blir bygd opp, formant eller oppmuntret, og trøstet.
Da trenger en ikke være noe spesielt, verken når det gjelder utdannelse, erfaring, status eller posisjon. Får jeg en anledning til å si noe til andre kristne som lærer dem noe nytt om Bibelen og troen, bygger jeg opp, og jeg taler profetisk. Sier jeg noe som viser til det sanne og rette, eller oppmuntrer til å være god, så taler jeg profetisk. For det tredje: Ord som gir trøst, trenger vi alle mer enn vi vil innrømme. Alle har sine sorger, de kan være mer eller mindre påtrengende, men de er der. Velsignet er de som kommer med ord som trøster. De gjør en profetisk gjerning. Det er innerst inne bare Guds ord som kan ha en slik virkning, og blir vi talsmenn for dette ordet, trenger vi ikke gjøre oss til.
OPM515
