Hva med det onde?

Historien om menneskene er i stor grad en fortelling om hvordan folk har forsøkt å kvitte seg med det onde i verden. Store tenkere har forsøkt å finne løsninger.

Hvordan kan vi oppnå det ideelle samfunn, der det ikke lenger fins kriminalitet, ulikhet, grådighet eller utnytting av andre?
 
Marxismen kom med sin løsning. Det gjelder å skape det klasseløse samfunnet, der fellesskapet, staten, får styring med det meste. Målet må gjerne fremmes ved revolusjon, og så kvitter vi oss med dem som er motstandere av den nye måten å tenke på. Dermed fikk vi Stalins utrenskninger i Sovjetsamveldet, Maos blodige kulturrevolusjon i Kina og Pol Pots nedslaktinger i Kambodsja. Det ble en ondskap uten like.
 
Nazismen var opptatt av lignende drømmer. Den rene, ariske rase måtte få danne kjernen i et tredje storrike under ledelse av en fører. Det som ødela for denne visjonen, var sigøynere og spesielt jøder. Dermed la man opp til en storstilt, industriell utryddelse av jødene og sigøynerne. Var man dermed kvitt ondskapen? Nei, det ble heller slik at ondskapen fikk fritt løp.
 
Også i dag er det ideologier og religioner som lærer at vi må kvitte oss med de uønskede folkegruppene. Radikale, nasjonalistiske hinduer vil jage bort kristne fra deler av India. Muslimske ideologer mener at jøder overhodet ikke må få oppholde seg på det de anser som arabisk landområde. Dermed er landet Israel fjernet fra kartene deres, og jødefolket bør kastes på havet. 
 
Kristendommen har et helt annet og mer realistisk syn på ondskapen. Den lærer at vi alle har synd og ondskap i oss. Løsningen er ikke å avskaffe de syndige og onde omkring oss, men gå i oss selv, bekjenne våre egne synder og vende om, for å ta imot den frelsen som Gud selv har gitt i Kristus.
 
En gang var det noen ivrige mennesker som ville rense bort det onde. De kom til Jesus med en kvinne som var tatt på fersk gjerning i å drive hor. Nå mente de Jesus måtte gi sin tilslutning til at hun ble henrettet ved steining. Men det ville ikke Jesus. Han sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen.» Da fortelles det at det tuslet bort, den ene etter den andre, de eldste først. De måtte altså innrømme at de også var syndere og hadde ondskap i seg. Til kvinnen sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mer.» Også hun ble kalt til å vende om og få en ny innstilling i hjertet og i livsførselen. 
 
Det er nærliggende å se de andre som det største problemet. Slike tanker fører til mobbing i de små forhold og politisk undertrykkelse og forfølgelse i de store forhold. 

Men synden sitter i oss selv. Vi må ikke tro at vi er bedre enn andre. Den innstillingen fører jo bare til at ondskapen får vekstmuligheter og finner utløp i våre egne liv. «Gud, vær meg synder nådig,» sa de som fikk høre av Jesus: «Din tro har frelst deg. Gå bort og synd ikke mer.»

OPM536
 

Powered by Cornerstone