Bestemødre
James Dobson gjengir følgende barneskildring av en bestemor:
«En bestemor er en kvinne som ikke har noen egne barn. Hun liker andre menneskers små jenter og gutter. En bestefar er en manne-bestemor. Han går turer med guttene, og han snakker om fisking og slike ting.
Bestemødre trenger ikke å gjøre noe, bortsett fra å være der. De er gamle, så de skal ikke leke hardt eller løpe. Det er nok at de tar oss med til kjøpesenteret der det er en fin lekehest, og at de har mange mynter klar. Og hvis de tar oss med på tur, vil de sette ned farten hvis vi ser pene ting som fine blader eller biller. De skal aldri si: «Skynd deg!»
Bestemødre er vanligvis fete, men ikke for fete til å knytte skolisser. De har briller og morsomt undertøy. De kan ta ut tennene.
Bestemødre trenger ikke ha veldig mye kunnskap, det er nok at de svarer på spørsmål som: «Hvorfor er ikke Gud gift?» eller «Hvorfor jager hunder katter?»
Bestemødre snakker ikke babyspråk sånn som andre gjør, slike som kommer på besøk. For det er vanskelig å forstå. Når bestemødre leser for oss, hopper de ikke over noe, og de bryr seg ikke om det er samme historien en gang til.
Alle bør prøve å få seg en bestemor, særlig hvis du ikke har fjernsyn, for de er de eneste voksne som har tid.»
Er det ikke søtt sagt?
Jeg har også sans for noen setninger av forfatteren Jan Kjærstad, som skriver i boken Forføreren: «Besteforeldre er til for eventyrets skyld, de er trenere for barnets innbilningskraft. Og de trenger ikke på død og liv fortelle, i mange tilfeller holder det å være der … siden de er en fortelling i seg selv.»
Det står om bare én mormor i Bibelen. Hun heter Lois, som er en sideform av navnet Lovise. Sentralt i det nåværende Tyrkia lå den lille byen Lystra. Der fikk Paulus kontakt med en førsteklasses ung mann som het Timoteus. Han hadde en gresk far og en jødisk mor som het Eunike. Og mormoren hans var altså Lois. Om disse to kvinnene står det at de hadde en «oppriktig tro».
Det eneste som står om en mormor i Bibelen, er at hun hadde en ekte og ærlig tro på Gud. Da trenger ikke en mormor gjøre så mye. Det viktigste er at hun er der blant alle oss andre – så lenge hun kan, for hun er som en fortelling i seg selv.
OPM529
