Udøpte armer
Som krigsherre var han modig. Som general var han fremragende. Han drev tartarene på flukt og etablerte fred over hele riket.
Men Ivan var så travelt opptatt med å styre imperiet sitt at han ikke fikk tid til å stifte familie. Rådgiverne og vennene hans var opptatt av denne saken. De minte Ivan om at han ikke hadde noen arving til tronen, og skulle noe hende med ham, ville unionen falle fra hverandre og havne inn i et kaos. «Du må få deg en hustru som kan gi deg en sønn,» sa de. Men den travle soldatherskeren sa til dem at han ikke hadde tid til å lete etter en brud. Men hvis de kunne finne en passende kvinne til ham, ville han gifte seg med henne.
Rådgiverne lette i hovedstedene rundt om i Europa for å finne en egnet kone for den store tsaren. Og de fant henne. De fortalte Ivan om en skjønn datter av kongen i Hellas. Hun hadde mørke øyne, var ung, briljant og sjarmerende. Han gikk med på å gifte seg med henne – usett.
Kongen av Hellas ble henrykt. Det ville sikre et godt forhold mellom Hellas og det fremgangsrike imperiet i nord. Men det ble stilt én betingelse. «Ivan kan ikke gifte seg med datteren min hvis han ikke blir medlem av den gresk-ortodokse kirken.» Ivan svarte: «Det vil jeg bli.»
Dermed ble en prest sendt til Moskva for å undervise Ivan om ortodoks kristen lære. Ivan hadde lett for seg og lærte katekismen på rekordtid. Alt ble arrangert som det skulle, og tsaren dro av sted til Aten fulgt av 500 elitesoldater. De var hans personlige livvakter. Han skulle døpes med full neddykking – slik som skikken var i de østlige kirkene – for å bli medlem av den Ortodokse kirke. Soldatene hans var lojale til fingerspissene og ba om å få bli døpt, de også. Patriarken for kirken samlet 500 prester for at soldatene enkeltvis kunne få et hurtigkurs for å lære katekismen. Alle de 500 soldatene skulle så bli døpt ved full neddykking i én eneste stor massedåp.
Folk samlet seg fra hele Hellas for å se på. Og det måtte ha vært et syn. Fem hundre prester og fem hundre soldater, tusen mennesker, gikk ut i det blå Middelhavet. Prestene var kledd i sorte kapper og høye, sorte hatter, som var offisielle presteklær i den ortodokse kirken. Soldatene hadde sine uniformer med alle sine utmerkelser, ordensbånd, tapperhetsmedaljer og sine våpen.
Men plutselig oppsto et problem. Kirken forbød yrkessoldater å bli medlemmer. De måtte først oppgi sin forpliktelse til å drepe når det var nødvendig. De kunne ikke være både drapsmenn og kirkemedlemmer. Etter en runde med diskusjon og diplomati ble problemet løst. Da soldatene ble døpt, rakte de armene med våpnene over hodet. Armene ble ikke døpt.
Det kan få oss til å spørre: Hvor mange udøpte armer og bein har vi? Hva ved oss vil ikke være overgitt til Kristus? Udøpte viljer? Udøpte evner? Udøpte bankkontoer? Udøpte aktiviteter? Jeg bare spør.
OPM535
