Stolte og ydmyke predikanter

Det er et problem at vi ikke klarer å skjelne mellom stolthet og overmot. Ordet stolthet bruker vi fort vekk når vi er tilfreds med oss selv. Men grensen mot det å være overmodig og høy på pæra, er ikke lett å trekke.

Vi trenger en viss selvfølelse, pågangsmot og tro på oss selv, det er klart. Men overfor Gud er en av de fremste egenskapene å eie sann ydmykhet. Eier vi den rette ydmykheten overfor ham, blir vi ikke så lett oppblåste overfor andre mennesker. 

Også predikanter og kristne ledere kan falle i den hengemyra som heter overmot eller skadelig stolthet. Da er det en gave fra Gud at noen henter dem opp igjen.
 
Her er en historie. Mange prester og forkynnere står ved utgangen og hilser på folk etter gudstjenesten eller møtet. En prest fikk høre av et menighetsmedlem: «Du var virkelig god i formiddag.»
 
Presten var beskjeden og svarte: «Å, det var ikke meg, det var Herren.»
 
Da sa tilhøreren: «Du var nå ikke så god, da!»
 
Litt ekte selvironi er godt når skrytet når uvettige høyder. En gjestepredikant ble presentert for forsamlingen et sted. Den ene gode egenskapen etter den andre ble listet opp. Så var det predikantens tur til å få ordet. Han begynte talen sin med å si: «Jeg føler meg som fluen som traff frontruten på bilen: Jeg visste ikke at jeg hadde så mye inni meg.»
 
En annen historie er også ganske god. Hver sommer er det et stort ukelangt stevne i Keswick i Nord-England, med bibeltimer og møter gjennom hele dagen. En forkynner begynte talen sin med å si: «Dere vet at en predikant på Keswick-møtene blir bedt om å tale bare to ganger: En gang når han er på vei opp som forkynner, og en gang når han er på vei ned. Det er hyggelig å være her igjen!»
 
Jeg er en beundrer av den hollandske kvinnen Corrie ten Boom, kjent som kristen forkynner og forfatter. Hun ble en gang spurt om det var vanskelig for henne å bli bevart som ydmyk. Hun svarte:
 
«Da Jesus red inn i Jerusalem palmesøndag på ryggen til et esel, og alle viftet med palmeblader, kastet klær på veien og sang lovsanger, tror dere da at det bare for et øyeblikk oppsto den tanken i eselet at noe av dette var til ære for ham?»
 
Hun fortsatte: «Hvis jeg kan være et esel som Jesus Kristus rider på inn til sin herlighet, så vil jeg gi ham all ære og all lovprisning.»
 
Det er vakkert sagt, på linje med David, som skrev i en av salmene sine: «Herre! Mitt hjerte er ikke stolt, mine øyne er ikke overmodige. Jeg gir meg ikke av med ting som er for store og for underlige for meg.» Mer krass er profeten Jesaja, som proklamerte: «Herren, hærskarenes Gud, har satt en dag til dom over alt stolt og høyt og over alt opphøyet, så det blir ydmyket».
 
Så det er virkelig viktig å bli bevart som ydmyke, enten vi er predikanter eller ikke.

OPM557 
 

Powered by Cornerstone