Hva Afrika trenger
Så kan det skje at det kristne evangeliet kommer inn. De får høre at det enkelte menneske har stor verdi i seg selv, og at vi hver for oss har fri adgang direkte til Gud via Jesus Kristus. Slik setter evangeliet i frihet.
En mann som sier at han mer og mer har kommet til å tro at Gud ikke fins, skriver at han er kommet i tvil. Ateisten har vært i Afrika høsten 2008 og sett hvordan Gud frigjør menneskene. Han er ingen hvem som helst, Matthew Parris, han er skribent i avisen The Times i England.
– Etter at jeg har stått frem som ateist, er jeg blitt overbevist om det enorme bidraget kristen evangelisering har gitt til Afrika, skriver han. – Misjonærer, ikke uhjelpsmidler, er løsningen på Afrikas største problem – det knusende passive i folks holdninger. Utdannelse og trening er ikke nok. I Afrika forandrer kristendommen holdningene til folk. Det blir en åndelig forvandling. Gjenfødelsen er virkelig. Endringen er god, skriver Matthew Parris.
Han innrømmer at han tidligere ikke likte denne observasjonen. Han hyllet det praktiske arbeidet misjonskirkene i Afrika drev med å helbrede de syke, lære folk å lese og skrive.
– Bare den mest hardbarkede verdslige klarte vel å se et misjonshospital eller en skole og påstå at verden ville vært et bedre sted uten slike tiltak. Og så kunne man rose hjelpearbeidet, men ikke troen.
– Men dette stemmer ikke med fakta, skriver Parris. – Troen er ikke bare en støtte for misjonæren, den blir også overført til flokken hans. Og det er denne effekten som betyr noe enormt.
Parris ble kjent med afrikanere som hadde vendt om til Gud og blitt ivrige troende. De var alltid annerledes. Troen hadde ikke gjort dem forlegne eller ufrie, men gjort dem selvstendige og trygge. Det er en livlighet, en nysgjerrighet, et engasjement for verden, en åpenhet som synes å mangle i tradisjonelt afrikansk liv. De står oppreist.
Parris beskrev en reise han foretok for flere år siden med venner i en gammel landrover.
– Overalt der vi nærmet oss områder hvor misjonærer var i virksomhet, kunne vi se at noe var annerledes i ansiktene til folk. Det var noe med øynene. De møtte oss direkte, de så ikke bort eller ned. Da jeg kom tilbake nå, møtte jeg ikke så mange misjonærer, men mange kristne afrikanske medarbeidere i utviklingsarbeid for landet sitt. Det ville passet inn i mitt verdensbilde å tro at deres ærlighet, flid og optimisme ikke hadde noen sammenheng med personlig tro. Men slik er det ikke. Angst for onde ånder, forfedre og naturen stikker dypt i den afrikanske tankegangen. Folk vil ikke ta initiativ eller ta ting i egne hender. Forandring på det materialistiske plan er ikke nok i Afrika. Et helt verdisystem må først forvandles, hevder denne kommentatoren, Matthew Parris i avisen The Times.
Og han kaller seg altså ateist.
OPM560
